Mitt litterære oktober bærer tydligvis preg av sorg. Okei, ikke bare sorg, men død og sorg er definitivt framtredende i bøkene jeg har lest denne måneden.
Jeg har omsider fått somlet meg til å lese ut de to siste bøkene i Bli hvis du kan-trilogien (bok to er ei skikkelig grinebok!), og Helga Flatland skriver knallbra. Men det er ikke hennes bøker jeg skal «snakke» om her, det er Marita Hansens debutroman Og hver morgen våkner jeg, som jeg var så heldig å få plukke med meg på et bookcrossing-treff.
Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen handler om en ung kvinne som opplever noe av det verste som kan skje et menneske: En dag hun og kjæresten er på skitur, faller kjæresten om, og han dør i armene hennes. Vi følger Marita, som den unge kvinnen heter, tiden etter kjærestens død, og får ta del i hvordan hun håndterer sorgen og hva hun føler.
Da jeg leste boka var jeg faktisk ikke klar over at boka handlet om forfatterens egne opplevelser. Historien står godt på egne bein, og Marita Hansen har et fint språk som passer til det boka handler om. Og selv om det selfølgelig er veldig trist, så er det ikke bare forferdelig. Vi kan også se håp og varme.
Jeg likte i hvert fall boka godt, og synes dette er ei flott debutbok. Nå gleder jeg meg til å følge forfatteren videre og lese neste bok hun kommer med…
Min hobby bookcrossing har ikke bare gjort at jeg har ramlet over bøker jeg kanskje ikke ville ha lest ellers, men det har gitt meg nye venner også. En av disse nye vennene heter Haugtussa på bookcrossing-sidene, og i 2013 fikk jeg Mr Darcy’s Diary av Maya Slater av henne i bursdagsgave, noe jeg syntes var veldig koselig. Jeg elsker Jane Austen, og Pride and Prejudice er blant mine favorittbøker. Utallige bøker er nok inspirert av denne, og Mr Darcy’s Diary er kan nok regnes som en heller useriøs «spin off» av orginalen.
Mr Darcy’s Diary er boka som tar for seg Mar Darcys historie, og Maya Slater lar oss virkelig komme inn under huden på mannen som nok er en helt for mange (kanskje spesielt etter «badescenen» i TV-serien BBC laget for en del år tilbake). Vi blir innlemmet i hans liv i London, hans vennskap med Mr Bingley, så klart, men også med Lord Byron (noe Jane Austen definitivt ikke skrev om i orginalen), og får vite mer om hans søster. Vi lærer å kjenne en mann som definitivt ikke bare er en helt, men som også helt klart har sine feil og mangler.
Boka var definitivt ganske humoristisk, og utrolig lettlest. Man skal definitivt ikke ta denne historien for seriøst, for det er den neppe ment å være. Jeg storkoste meg med boka, og moret meg over hans ekskapader og følte med ham når han var nedfor. Dette er uten tvil reinspikka underholdning!
Hvis jeg skal anbefale boka til noen, må det være folk som elsker Jane Austen, uten å ta verkene hennes for seriøst til å kunne more seg over slike «spin offs», eller folk som synes slike bøker er gøy. Man trenger ikke nødvendigvis å ha lest Pride and Prejudice på forhånd, men historien vil jeg anbefale å kjenne rimelig greit, for det refereres til episoder i orginalen, som man nok bør kjenne for å kunne forstå hva Mr Darcy snakker om. Uanett er boka lettlest og humoristisk, og en fin liten bok å lese hvis man trenger en adspredelse.
Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert var ei av bøkene som jeg plukket med meg da jeg var på «bookcrossing convention» i Oxford i fjor. Den lå på bordet med alle de gratis bøkene, og jeg plukket med meg en hel haug bøker, og jeg innrømmer glatt at jeg nok kanskje tok med meg litt mange bøker hjem igjen. Årets leseutfordring for meg er derfor å forsøke å komme meg gjennom en del av bookcrossing-bøkene jeg har liggende ulest.
Som jeg skrev forrige søndag, har jeg vært syk. Halvannen sjukemelding har medført mye tid i senga, og mye tid til lesing, og Eat, pray, love er ei av bøkene jeg leste i løpet av sjukemeldingsperioden min.
Egentlig hadde jeg ganske mange fordommer mot boka, jeg var overbevist om at den var både full av klisjéer og at den var rimelig «fluffy» eller «rosa». Etter å ha sett filmen tenkte jeg dog jeg skulle gi den en sjangse, og jeg ble faktisk positivt overrasket, for den var helt annerledes enn hva jeg forventet meg.
Boka handler om Elizabeth Gilberts reise på halvannet år, og er delt inn i tre deler: Eat, hvor hun bor i Roma, Pray, hvor hun oppholder seg på et ashram i India, og Love, hvor hun bor på Bali i Indonesia i fire måneder. Alle de tre delene er forskjellige, og hvert av stedene påvirket henne på hver sin måte. Jeg likte veldig godt hvordan hun beskriver stedene hun er på, ikke bare kan det være rent sceniske beskrivelse av bygninger, omgivelser eller natur, men hun forteller også om historikk, kultur og hverdagsliv. Midt i delen hvor hun bor i Roma og forteller om livet sitt der, ble jeg så inspirert at jeg bestilte meg en tur alene til denne vakre italienske byen i august, når eg har min siste ferieuke – kan tro jeg gleder meg!
Dette er ei bok man virkelig kan drømme seg vekk i. Jeg har ei stund hatt lyst til å besøke både India og Bali, og etter å ha lest boka ble lysten ikke mindre. Yoga er noe jeg har holdt på med de siste årene, og selv om jeg har hatt lyst til å besøke et ashram tidligere, ble kanskje lysten enda større etter å ha lest denne!
Som dere kanskje skjønner, ble dette ei skikkelig slukebok for meg, og jeg koste meg veldig med å drømme meg bort. Akkurat hva jeg trengte for å ikke kjede vettet av meg mens jeg var sjuk!
Da en e-post tikket inn via bookcrossing til meg med spørsmål om adressen min fordi jeg var den neste til å lese boka Bill Bryson’s African Diary klødde jeg meg i hodet. Jeg kunne aldeles ikke huske at jeg hadde meldt meg på denne bokringen. Jeg tenkte deretter som så, jeg liker jo Bill Bryson, så hvorfor ikke? Og snart landet den vesle boka i postkassa mi, og jeg oppdaget snart at dette var en svært bereist bok. Det er slettes ikke merkelig at jeg ikke kunne huske å ha sagt ja til å være med på denne – det er noen år siden jeg rakk opp hånda på bookcrossing-forumet. I det jeg registrerte boka på bookcrossing.com fant jeg ut at 94 lesere har hatt boka før meg.
Det er nesten underlig hvor sterkt inntrykk ei så lita bok kan gjøre. Boka er kun 50 sider lang, og kan sikkert passe i manges jakkelomme – den er faktisk hakket mindre enn ei heftet bok! Selv om boka er lita, inneholder den mange sterke inntrykk!
Selve boka handler om Bill Brysons reise til Kenya sammen CARE (Cooperative for Assistance and Relief Everywhere) i 2002. I løpet av ei drøy uke i 2002 besøkte han og gruppa han reiste sammen med ulike kenyanske steder hvor CARE var involvert. Med dagboka beskriver han opplevelser og møter med mennesker, og forteller hvilke inntrykk dette gjør.
Før jeg leste denne boka visste jeg ikke så grusomt mye om Kenya, selv om ei venninne av meg har bodd i Nairobi, og fortalt en del om den hverdagen hun hadde da. Til tross for dette, må jeg innrømme at kunnskapen var minimal. Jeg er derfor taknemlig for at jeg har lest Bill Bryson’s African Diary.
Da Bryson besøkte Kenya i 2002, samme år som boka kom ut, var Afrikas største slumområde plassert i Nairobi. Kibera, som myndighetene på den tiden ikke ville innrømme at eksisterte, var i 2002 hjem til over 700 000 mennesker, men i dag er det over en million som bor der. Kun Soweto i Sør-Afrika er et større slumområde i Afrika i dag. I 2002 fantes ikke byen engang på kart, men dette er heldigvis endret i dag.
Det slo meg også hvor heldig jeg er som bor i Norge – landet FN ved flere anledninger har kåret til verdens beste land å bo i. Her er vi så heldige at alle kan få lov til å utdanne seg, da staten støtter oss med finansene. Norske semesteravgifter er latterlig lave sammenliknet med andre land. I boka forteller Bryson om sitt møte med Jillani Ngalla, en ung mann som viser demrundt i Rift Valley, hvor det har blitt gjort flere arkeologiske funn. Denne unge mannen er svært kunnskapsrik, og Bill Bryson spør om han har vært paleontologist. Den unge mannen svarer han at det er han nok ikke, men at han har kommet inn Universitetet i Pretoria. Noen studier blir det dog ikke, forteller han, han mangler de 10.000 amerikanske dollarene studiet koster. «Er det noe håp for at du kan få så mye penger?» spør jeg. «Slik ting er for tiden,» svarer han og tenker nøye gjennom spørsmålet et øyeblikk, «nei.» (Min oversettelse.)
Boka setter virkelig ting i perspektiv. Her i Norge klager folk over de få flyktningene som kommer til landet, mens i land som Kenya har man flyktningeleire med over 130.000 i én leir. Da Bryson besøkte Kenya, huset landet over 20 millioner flykninger i leirene sine, og organisasjoner som CARE forsøker ta vare på disse med få ressurser.
Bryson beskriver et land med sterke kontraster. Det er ikke kun et land med stor fattigdom, slum, vold, og flyktningeleire, men også flott natur og mye kultur. Utenfor kyseten finner man vakre rev, de har et rikt dyreliv, og arkeologiske funn som Gedi-ruinene.
Jeg er utrolig glad for at denne lille boka tok turen innom meg. Selv om den tar for seg mange alvorlige tema, formidler Bryson budskapet med sin sedvanlige humoristiske penn. Dette er ei bok folk definitivt bør lese, og jeg håper veldig mange flere vil lese den.
Etter at jeg var ferdig med å bedrve valgkamp for partiet mitt i byen i dag, traff jeg Haugtussa. Vi er begge aktive når det gjelder bookcrossing, og dagens aktivitet var på alle måter i bookcrossing-ånden: Vi dro opp til Dalsnuten her i Sandnes for å lage boktre!
Mens vi stod og hang opp bøkene, var det flere nysgjerrige som kom bort og lurte på hva vi holdt på med. Noen ble overrasket over at vi ga bort relativt nye bøker, helt gratis. Noen tok sågar med seg bøker hjem! Jeg tror vi kommer til å reise opp til Dalsnuten igjen om ei stund for å henge opp flere bøker, og vi er spente på om vi får noen «journalinførsler» på bookcrossing-sidene på bøkene vi hang opp.
I april var jeg på bookcrossing-treff i Göteborg. En av forfatterene som ble presentert der var Adnan Mahmutović, som innvandret til Sverige fra Bosnia under krigen på Balkan. For meg var dette en ukjent forfatter, men da boka ble tilbudt som ei Bookcrossing-bokringbok, slengte jeg meg på.
Denne boka er ei samling med kortere historier, men jeg vil ikke si at de er typiske noveller. Vi møter en rekke mennesker og ser deres møte med Sverige etter å ha flyktet fra krigsherjede Bosnia. Her forsøker de å passe inn, eller sågar forandre seg. Selv om de nå bor i fredlige Sverige, er de fortsatt farget av landet de måtte forlate.
Det var ikke mange setningene som skulle til før jeg forstod at jeg kom til å like boka. Den tar opp interessante tema, og spiller på en rekke følelser, fra savn, frykt og kjærlighet, til ønsket om hevn, sinne, anger og det å føle at man ikke riktig hører til. I tillegg til at den i seg selv er interessant, så skaper Mahmutović til tider nærmest lysrikk med språket. Selv om Mahmutović har bodd mange år i Sverige, er boka skrevet på engelsk, og det er ingenting som tyder på at dette har vært et hinder for ham. Jeg har inntrykk av at han behersker språket til det fulle.
Å skrive om alvorlige tema som krig, spesielt krigen i det tidligere Joguslavia, og komme innpå alvorlige hendelser de opplevde under krigen, som brutale voldtekter og etnisk renskning, klarer likevel Mahmutović å til tider vise en god dose humor. Humor som får en til å smile, uten at det virker påtatt eller unaturlig.
Denne boka har definitivt vært en positiv opplevelse, og kanskje blant de beste av bøkene jeg har lest i år. Jeg kan trygt sende den videre til neste på lista, i visshet om at den nok vil slå godt an.
De fleste kjenner sikkert filmklassikeren Breakfast at Tiffany’s, med Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly, og mange har nok også setten (kanskje flere ganger). Men hvor mange har lest boka? Jeg ble gledelig overrasket da jeg fikk boka fra en annen bookcrosser da jeg var på bookcrossing convention i Gæteborg tidligere i år, og ekstra bra passet det siden jeg skulle til USA på sommerferie! Og selvsagt måtte jeg lese boka i forbindelse med reisen! Jeg startet på den før jeg reiste, og de siste sidene leste jeg da jeg besøkte Barns & Nobles på 5th Avenue, samme gate hvor man finner Tiffany’s & Co., hvor jeg slapp den fri etterpå.
Her er jeg, foran Tiffany’s & Co, med boka i hånda!
Boka inneholder i tillegg til historien om Holly Golightly tre noveller: «House of Flowers», «A Diamond Guitar» og «A Christmas Memory». Av novellene likte jeg nok «A Christmas Memory» aller best, en varm fortelling om et vennskap mellom to mennesker på 7 og 60 år som er annerledes enn de fleste andre.
Breakfast at Tiffany’s ble første gang publisert i 1958, og er historien om vennskapet mellom Holly Golightly og jeg-personen i boka. Vi følger dem gjennom et års tid, og de er leieboere i samme bygård i New York. Jeg-personen er forfatterspire, og Holly er en ung kvinne på 19 år, som deltar i sositetens selskapsliv, på jakt etter en ektemann.
Siden jeg hadde sett filmen flere ganger på forhånd, trenkte jeg at jeg nok denne gangen ikke ville tenke at «boka er så mye bedre!» Dog, til tross for at jeg elsker filmen, må jeg si nettopp dette. Filmen har i stor grad holdt seg til boka og dens essens, men slutten fraviker veldig fra boka. Jeg vil ikke avsløre noe mer enn dette, i tilfelle noen skulle ønske å lese den (noe jeg synes de bør gjøre).
Etter å ha lest hele boka, slår det meg hvor godt jeg liker Truman Capotes skrivestil. Setningene er gjennomtenkt og veloppbygde, og språket er glimrende. Legg til at han forteller gode historier, og man får full klaff.
Jeg er overbevist om at jeg kommer til å lese mer av denne forfatteren, for dette ga mersmak!
De som har fulgt bloggen min ei stund vet at jeg flyttet fra Hammerfest for ca et halvt år siden. Som aktiv bookcrosser ønsket jeg flere medsammensvorne i byen mens jeg bodde der. Jeg forsøkte sågar å skape aktivitet både ved å invitere til et slags møte og opprette egen OBCZ på Galleri Verk. Jeg får fortsatt såkalte «release notes» på bøker som slippes fri i byen, og forleden dag så jeg at det ble sluppet fri en hel rekke bøker på Gjenreisningsmuseet. Jeg sendte avgårde en melding til hun som hadde sluppet fri bøkene, og det viste seg å være en person som var «ny i gamet». Siden jeg allikevel er i byen, la jeg turen innom for å kikke på sonen, og den er satt opp sentralt ved utgangen og lett å få øye på. Det er per i dag en kurv med bookcrossing-bøker, og er merket enkelt, men synlig. Dette gledet mitt bookcrossing-hjerte stort, og jeg krysser fingrene for at vi kan få et nytt aktivt medlem. Jeg har i hvert fall planer om å gjøre mitt for å motivere henne til å holde sonen levende!
Hvis du ønsker å besøke sonen, så befinner den seg altså på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest, adressen er Kirkegata 21. Det ligger rett nedenfor kirka, og det skal godt la seg gjøre å ikke finne det!
Det var en sur og kald dag vi møttes, fem jenter som alle hadde en felles interesse: Bøker. Og ikke bare dét, men vi holdt alle på med en morsom hobby som heter bookcrossing. De fem som møtte opp het på bookcrossing-sidene LeishaCamden, shimi, Findabair, LESEHEST og lunacia (siste er undertegnede).
24. februar 2007 dro vi til det som den gangen var den eneste offisielle bookcrossing-sonen Café Marienlyst. Hutrende kom vi inn og ba pent om å få bestille kaffe eller te. Beklager, sa innehaveren, men vi serverer ingen varme drikker. Vi trodde såklart at de tullet med oss, men snart skulle det vise seg at så ikke var tilfelle. Det tok ikke lang tid før vi forstod at dette nok var en litt «brun pub på hjørnet» mer enn en kafé, til tross for navnet.
Vi avtalte treffet på forumet
På en eller annen måte klarte de allikevel å trylle fram litt te (om enn ikke veldig velsmakende), og vi byttet bøker og skravlet og hadde det ganske koselig. Etter å ha vært på Marienlyst Café dro Findabair og LeishaCamden motsatt vei av oss andre tre, så vi endte opp med å slippe løs noen bøker på Stortingen t-banestasjon, for så å fortsette treffet ved å ta en matbit på Egon.
Jeg husker det var veldig fint å treffe andre bookcrossere, og få satt ansikter til navnene man hadde sett på bookcrossing-forumet. Siden dette har det vært mange treff i Oslo, og nå som jeg bor i Sandnes, håper jeg at vi får til mange treff her i området også. Det hadde vært knallfint!
Bildet bærer preg av å være tatt med dårlig mobilkamera i februar 2007.
De som har fulgt bloggen min ei stund vet at jeg flyttet fra Hammerfest for ca et halvt år siden. Som aktiv bookcrosser ønsket jeg flere medsammensvorne i byen mens jeg bodde der. Jeg forsøkte sågar å skape aktivitet både ved å 
