Kategori: i avisa

Publisert

Manglende anmeldelser.

I dagens nettutgave av Dagsavisen kan vi lese overskriften Elsket og neglisjert. Artikkelen forteller oss at en av de bestselgende norske forfatterne før jul i fjor var Lars Monsen, med sin bok Nordkalotten 365. Egentlig handler dette om manglende anmeldelser av sakprosabøker. Og artikkelforfatteren sier:

«Flere aviser har som mål å anmelde hver eneste norske skjønnlitterære debutant, men det skal mye til for at en sakprosabok blir vurdert. Bestselgerlista er full av eksempler: «Så fort livet kan snu», Jens O. Simensens bok om Dagfinn Enerly, fikk én anmeldelse, Espen Olafsen og Per Arne Dahls «Hva skal vi med stjerner nå?» fikk én anmeldelse, mens Vendela Kirseboms «Vendelas beauty bible» ikke ble anmeldt noen steder. Tallene er basert på søk i de 29 største avisene.

Nå er det ikke slik at all tekst som er presset inn mellom to permer fortjener spalteplass, men fordi avisene neglisjerer den underholdende sakprosaen, forsvinner en mulighet til å si noe vesentlig. Anmeldelsene er et av de få stedene i avisene der det er rom for analyse og refleksjon. Her kan skribenten vurdere et produkt, diskutere hvilke meninger og tanker det formidler og plassere det hele i en sammenheng. «

Jo visst, jeg kan være enig med journalist Jørgen Alnæs om at det er underlig, og at også denne type litteratur burde får mer spalteplass (selv om jeg også vet at blant annet Dagens Næringsliv jevnlig anmelder sakprosa, dog kun i papirformat). Jeg vil dog også påpeke at det ikke bare er anmeldelser av populær sakprosa som glimrer med sitt fravær: anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur er heller ikke noe det vrimler av.

Jeg har med stor interesse fulgt med når Eli Frisvold med argusøyne har fulgt avisene og telt opp hvor mange anmeldelser de utpekte aviser har hatt av barne- og ungdomslitteratur gjennom en viss periode, og at det er magert råder det liten tvil om. Det er med andre ord ikke særlig bedre stilt der.

Jeg undres dog – ville noen ha skrevet en slik artikkel om nettopp dét? Ville noen ha skrevet an artikkel i en av landets ledende aviser om mangelen på anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur? Jeg bare spør…

Publisert

Litteratur med datostempel?

«Barn i dag har krav på å bli tatt på alvor når det gjelder litteraturformidling. Bøker som er eldre enn fem år ikke bør presenteres til barn og unge i dag.»

Uttalelsen er gitt til NRK av litteraturformidler Ine Marit Torsvik Bertelsen ved Rogaland Fylkesbibliotek. Det er altså kun nye bøker som bør formidles barn og unge, sier hun, og med over 800 utgivelser av barne- og ungdomsbøker i Norge bør det være nok å ta av.

Jo da, jeg skjønner poenget hennes. For hun har et poeng, mange lærere og sikkert også noen bibliotekarer, velger stort sett å formidle det kjente og kjære fra deres egen barne- og ungdomstid. Men å kun skulle formidle det nyeste synes jeg er å dra den litt langt.

PippiÅ si at Astrid Lindgrens bøker om Pippi er gammeldags, for eksempel, er jeg sterkt uenig i. Pippi er et flott forbilde, og jeg tror ikke det er en god ting å fjerne henne fra hyllene. Heller tvert imot! Bøker av Astrid Lindgren, A. A. Milne, og andre klassikere er definitivt viktig å formidle. Det betyr ikke automatisk at man ikke skal formidle nyere litteratur. Jeg ser ikke helt hvordan det ene viker plass for det andre, det bør da ikke være noe problem å formidle både nyere og gammel bra litteratur.

Og å si at noe har utspilt sin rolle bare fordi det er gammelt henger heller ikke helt på greip. Ta f. eks. Philip Pullmans bøker. Det gylne kompasset kom først ut i 1996, men er superaktuell. Og hva med den store Ringenes Herre-bølgen for få år siden? Mange barn og unge gjøv løs på bøkene som ble utgitt for over 50 år siden med krum nakke.

«For når man er en Bjørn med bare Liten Forstand, og man Tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes så mye lurere ut når den er inne i deg enn når den kommer ut og andre kan se på den.»
– A. A. Milne

Publisert

Frode Grytten ut mot biografier.

I dagens Dagsavisen kan vi lese at Frode grytten er lei «avslørende» biografier. Han mener at fokuset på forfatteren disse gir er med på å drepe litteraturen.

Grytten taler sterkt mot sexfikseringen man finner i mange av dagens biografier. «Var det virkelig noen som trodde at forfattere ikke har noe sexliv, eller at de aldri gjør dumme ting og roter det til for seg selv? Hva i all verden har det med litteratur å gjøre at man får vite sånne ting om forfatteren som har skrevet den?» sier han, og mener at dette er med på å ødelegge leserens opplevelse av litteraturen. Vi gleder oss ikke over boka, men blir så påvirket av det vi har lest om forfatteren at vi «leser med det han kaller «et krysseksaminerende blikk», på jakt etter forfatteren bak teksten.» Vi glemmer rett og slett at skjønnlitteratur først og fremst er å fortelle en historie.

Jeg tror det er noe i det Grytten sier. Man skal være fordiktig med å legge for stor vekt på forfatteren av verket, man kan da miste mye av hva historien egentlig handler om. Jeg mener ikke at man ikke lengre skal skrive biografier, men hva er egentlig hensikten med å brette ut om den bigrafertes sexliv? Er det egentlig interessant? Er det ikke mer interessant å lese om hvor i livet en forfatter har skrevet sine verker, om miljøet rundt forfatteren på den tiden, og liknende?

Jeg vil avslutte dette innlegget med å sitere Grytten, i samme avisoppslag:

«Gi meg heller fortellinger om ordinære mennesker, om sånne som aldri ville fylt mer enn en halv side i en gjennomsnitts biografi! Vi trenger litteratur som tar virkeligheten på alvor. Det vanlige er eksotisk nok. Kanskje holder det ikke til en biografi, men det holder til et dikt, en novelle, en roman. Det er jeg sikker på. Det er ikke det virkelige livet som kommer til kort, det er bare å skildre det.»

Publisert

The Gunslinger Born

The Gunslinger BornJeg er imponert! Aftenposten anmelder tegneserier! Jeg ble dog ikke så overrasket da jeg så at det var May Synnøve Rogne som stod bak anmeldelsen, hun har lang fartstid innen fandom.

Tegneserien som anmeldes er The Gunslinger Born, og Stephen King har etter det jeg forstår hatt en sentral rolle i prosjektet. Tegneserien, som er utgitt på prestisjetunge Marvel, er illustrert av Jae Lee, og Rogne sier følgende i sin anmeldelse:

«Jae Lees tegninger er mørke og gotiske i stil og malt med bred pensel. Lee gjør Kings verden visuelt flott og levende. Selv om teksten ikke er skrevet av King selv, har Robin Furth og Peter David likevel greid å bevare mye av stemningen fra bøkene.»

Bøkene det er snakk om er selvsagt Dark Tower-serien av tidligere nevnte Stephen King.

Siden tegneseriens handling er satt til en tid før bøkene, regner jeg med at denne fint kan leses uavhengig av dem, men den skal være «med på å gi både karakteren og historien fra bøkene en ekstra dybde.»

Selv om serien «kun» fikk terningkast fire, så ble i hvert fall jeg nysgjerrig på denne…

Publisert

Dagsavisen berømmer Rowling

I følge Dagsavisens nettutgave 3. desember, er bøkene om Harry Potter et «hovedverk innen barne- og ungdomslitteratur fra vår tidsalder.» Artikkelen ble skrevet i forbindelse med utgivelsen av den siste boka kom ut i starten av måneden.

«J.K. Rowling har greid kunststykket å balansere en nesten ufattelig berømmelse med kvalitet og jevnt stigende respekt, også hva bøkene gjelder. Mens mange suksessforfattere faller i unåde hos smakspolitiet, har Rowling overbevist gjennom å holde fast ved sin opprinnelige idé samt behandle leserne med like stor respekt som de behandler henne.

(…)

Det er ikke bare er forlagshistorien i kjølvannet av Harry Potter som er unik. Som voksen leser må man bøye seg for erkjennelsen av at også selve fortellingen har gitt oss den varige eventyrlige ballasten som bare bøker kan gi. Rowling traff leserne midt i spenningslengselen med en tidløs historie om kampen mellom det gode og det onde. Utgangspunktet var angelsaksisk mytologi, druidene, eventyrene, mystikken – og hun lot fantasien rundt dette spinne videre inn i vår tid. Hun skapte et bredt og sammensatt persongalleri som appellerte til begge kjønn, en på samme tid nostalgisk og moderne tidsramme, og hun lot kostskolen være velkjent dramaturgisk ramme.»

– Mode Steinkjer, kulturredaktør, Dagsavisen 3.12.2007

Publisert

Anmeldelser til besvær?

For en måneds tid siden anmeldte Dagsavisen Honningfellen av Unni Lindell. De mente at hun hadde «skrevet en av sine beste spenningsromaner.» I dag anmelder de Av en annen verden av Kari Fredrikke Brænne. «Ujevn debutroman hvor skarpe observasjoner, originale personer og fin komposisjon litt for ofte overdøves av pratete overtydelighet.» sier de om denne.

Okei, greit nok, det er to forskjellige anmeldere, og jeg har ikke lest noen av bøkene. Jeg tror dog fortsatt at jeg heller vil lese Av en annen verden framfor Lindells krim.

Forøvrig får Erlend Loes Muleum, som jeg skrev om i går, disse avsluttende linjene i avisas anmeldelse: «Det er ikke moralen boka skal dømmes på, men språket og innholdet – og i de første fire femtedelene er både språk og innhold suverent.»

Publisert

«Kan du anbefale en god bok?»

Mannen som faller Jeg satt og leste Dagsavisens anmeldelse av Don DeLillos Mannen som faller, og det slo meg at selv om dette kanskje er en god roman, så tror jeg faktisk ikke jeg kunne tenke meg å lese den. Boka handler om 11. september, og anmelder Gerd Elin Stava Sandve skriver:

«I «Mannen som faller» gjenskaper amerikanske Don DeLillo den akutte, gjennomborende, komplett overveldende følelsen av sjokk, tap, og vantro som bølget over den vestlige verden en blåhimlet septemberdag for snart seks år siden. Vi trodde at minnet hadde falmet – og det har det jo – men når DeLillo finner fram lerretet og maler fram sine mørkegrå, avkledde, meningstette setninger, forstår vi at det er der fremdeles. At det sitter i kroppen, i språket, i oss. Den plutselige påminnelsen om vår udødelighet, den gjennomgripende forvirringen, følelsen av å ha blitt kastet inn i limbo, et seigt og røykfullt univers hvor følelsene har frosset og selv ikke de mest hverdagslige observasjonene egentlig er sanne.»

Jeg tror dette kan være med på å fenge mange, men jeg tror rett og slett at dette ikke er en roman for meg. Og sånn tror jeg det ofte er, at én roman som passer for Anna trenger ikke nødvendigvis passe for Knut. Man har forskjellig smak og preferanser.

Det hender seg jeg i en eller annen ikke-jobbrelatert sosial situasjon møter mennesker jeg ikke kjenner. Man presenterer seg selv og sier hva man jobber med, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått responsen «Jasså? Du er bibliotekar, kan du anbefale meg en god bok?» Du kan se deres forvirrede uttrykk i øynene når jeg nøler og sier «Tja… Det kan jeg sikkert, men det kommer jo veldig ann på hva du liker.»

Å skulle anbefale en bok på stående fot er vanskelig. Og det er absoltt ikke sånn at jeg ikke vil anbefale bøker, men man må se ann personen, og gjerne sitte med et godt søkeverktøy for å kunne se om man finner noen titler om akkrat det temaet som interesserer den andre. For som jeg sa over her: Man har forskjellig smak. Det jeg liker, liker ikke nødvendligvis du.

Publisert

Denne vil jeg lese!

Kjære Voltaire Dagsavisens nettutgave skrev i går om en av høstens debutanter: Margit Walsø. Hun kommer i høst ut med boka Kjære Voltaire, som handler om «franske Émilie du Châtelet, aristokratisk, begavet, ambisiøs vitenskapskvinne og dessuten Voltaires intime venninne og sjelevenn gjennom nesten 20 år.» Du synes det høres ut som fagprosa, sier du? Jo, men den er faktisk gitt ut som en roman. Boka trigger i hvert fall min interesse. Det er desverre ikke så ofte man finner norske bøker om franske vitenskapskvinner fra Voltaires tid…

NRK Litteratur har dessuten anmeldt boka, og sier blant annet at: «Helhetsinntrykket er imponerende – både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.»

Kanskje jeg får tid til å lese den i november?

Publisert

Det var en gang et hus…

J R R Tolkien De fleste forbinder nok J. R. R. Tolkien (1892 – 1973), forfatteren av blant annet Hobbiten og Ringenes herre, med Oxford, men i 1968 flyttet han sammen med sin kone Edith til Lakeside Road i Bournemouth.

I novemer 2006 ble huset de bodde i solgt av vedkommende som i sin tid kjøpte huset av Tolkien, og nå skal huset rives. Firmaet Cranbrook Homes (Southern) Ltd har planer om å bygge to boliger der Tolkiens hjem en gang var, forteller Dorset Echo.

Kommentarene til artikkelen i Dorset Echo er entydige: De synes ikke dette er OK. De kaller Cranbrook Homes både historieløse og griske, og jeg innrømmer at jeg forstår poenget og reaksjonen deres. På en annen side tror jeg ikke Bournmouth er byen folk først og fremst reiser til for å se Tolkiens hjem. Jeg tror heller de besøker Oxford. Det gjorde jeg…

Publisert

Unni Lindell ute med ny bok

Unni Lindell har kommet ut med ny bok: Honningfellen. Hun får mange lovende ord fra dagspressen, blant annet fra Dagsavisen: «Lindell i toppform» er dommen, og de legger til at hun med denne boka har skrevet en av sine beste spenningsromaner.

Jeg har tidligere kun lest én krim av Unni Lindell: Nattsøsteren. De som har fulgt meg lenge vet at jeg blogget min anmeldelse av boka for et par år siden. Den gangen kalte jeg boka elendig, noe jeg definitivt ikke har endret mening om. Det er en av de dårligste bøkene jeg noen sinne har lest. Derfor tviler jeg også sterkt på at jeg kommer til å lese Honningfellen. Jeg håper at den nye krimboka hennes er langt bedre enn den jeg har lest, om ikke annet, så for lesernes skyld, men personlig tror jeg at jeg mye heller vil lese hennes nye barnebok Kyss meg på tirsdag.

Hva sier andre om Honningfellen? Honningfellen

«Honningfellen er ikkje banebrytande, men både spenningsoppbygginga og personskildringa er uvanleg godt handverk.»
– Marta Norheim i NRK Kultur

«Hun er en dyktig snekker, en tradisjonell byggmester og en heller uspennende interiørarkitekt.»
– Lars Helge Nilsen i Bergens Tidende

«Terningkast 6 (…) Unni Lindells «Honningfellen» tar deg til utsatte mennesker med forkrøplede indre liv. Hennes nye kriminalroman er besettende lesning.»
– VG 11.08.2007

«Høyt spenningsnivå og troverdige personer i Unni Lindells hittil beste kriminalroman.»
– Fædrelandsvennen, 22.08.2007

«Politiromanen som format er etterhvert blitt så velbrukt at man ikke lenger kan forvente noen stor fornyelse, men Lindell makter likevel å få spennende og elegant historier ut av det.»
– Dagens Næringsliv Morgen 18.08.2007

«Jeg har av og til trodd at Lindell burde skrive vanlige romaner for å utnytte sine talenter til fulle. Etter denne kriminalromanen er jeg ikke like sikker – for nå behersker hun krimgenren helt og fullt.»
– Aftenposten Morgen 16.08.2007