«Selma Lagerlöf ble aldri gift. Hun hadde ingen ønsker om å bli flink i huset eller god til å sy. Og høsten 1881, 23 år gammel, dro hun til Stockholm, til Högre Lärarinneseminariet. Mot farens vilje.
Selv gråt hun da hun fikk vite at hun var kommet inn på dette datidas universitet for begavede kvinner. «Jeg skal kunne tjene til mitt eget brød og selv råde over mine handlinger. Det skal bli min egen sak å nå dit jeg vil», skrev hun i et brev.
Nesten ti år tok det før hun kom dit. Men i 1891 debuterte hun med «Gösta Berlings Saga», en roman om eksentriske kavalerer, skjønne kvinner, glødende lidenskap og ville eventyr. Kritikkene var blandede, men Selma Lagerlöf hadde begynt sin ferd mot Nobelprisen. Hun hadde startet på veien som skulle føre henne tilbake til Mårbacka. Og til møtet med Sophie Elkan og Valborg Olander.
SOM CHAMPAGNEBOBLER, det var sånn hun beskrev det. Følelsene sine for Sophie Elkan. Selma Lagerlöf hadde forelsket seg i den vakre, jødiske enka.
(…)
Nære vennskap mellom kvinner var ikke uvanlig på slutten av 1800-tallet og det var heller ikke uvanlig at kvinner i intellektuelle og kunstneriske kretser bodde sammen, både av økonomiske og sosiale grunner. De ble ikke sett på som lesbiske. Lesbisk var et begrep de færreste visste hva var og i hvert fall ikke snakket om. For kvinner hørte seksualiteten til i ekteskapet, og to kvinner kunne vise ømhet for hverandre uten at det vekket anstøt. Men rundt århundreskifte kom seksualiteten mer i fokus og etter hvert begynte man å se med mer mistenksomhet på nære forhold mellom kvinner. I 1904 kom ordet lesbisk inn i ei svensk ordbok.
(…)
«Min elskede, jeg kan ikke si deg hvor glad jeg er for å ha deg og bli bortskjemt av din store kjærlighet.»
Skrev Selma Lagerlöf til Valborg Olander i juli 1902.
Hvem var Valborg Olander? Kvinnen som skulle følge Selma Lagerlöf gjennom resten av livet hennes, som skulle hjelpe henne med korrespondanser og oversettelser, korrekturlesing, kleskjøp og avtaler med banken, men også ha stor innflytelse på bøkene hennes. Kvinnen som Selma skulle kalle «en riktig forfatterhustru».
Valborg Olander var en selvstendig yrkeskvinne, politisk engasjert og adjunkt i Falun. Det var i Falun de møtte hverandre. Det var der Valborg Olander begynte å gjøre kur til Selma Lagerlöf, sende henne blomster etter et foredrag, be henne på middag. Etter hvert skulle hun bruke all sin fritid på Selma. Og dette kunne ikke Sophie Elkan konkurrere mot.
Det endte med tårer, konfrontasjoner og sjalusi. Med hemmelighetskremmerier og dobbeltspill.
I brevene til Sophie, forsikret Selma henne om at hun var hennes store kjærlighet. I brevene til Valborg, var det Valborg som fikk de samme forsikringene.
Når Sophie og Selma var ute og reiste, måtte Selma rive i stykker brevene fra Valborg så Sophie ikke skulle lese dem. Og Hun ba Valborg ikke skrive oftere enn hver femte dag for at Sophie ikke skulle bli såret. I forholdet til Valborg fant Selma også erotikk.
(…)
Ikledd en kjole av sølvgrå brokade mottok hun Nobelprisen i litteratur som første kvinnelige forfatter. I løpet av de neste hundre åra er det bare ti kvinner som har fått prisen.
I 1914 ble Selma Lagerlöf det første kvinnelige medlem av Svenska Akademien og statusen hennes i Sverige var unik. Bøkene hennes ble til både film og teater. Hun ble bedt om å mekle i forbindelse med streiker. Hun ble bedt om gjøre noe for å få slutt på første verdenskrig. Og i årevis kjempet hun og Valborg Olander om kvinners stemmerett. I 1921 ble dette innført i Sverige.»
