Så var turen kommet til meg for å si noe om septemberboka i bokbloggturnéen. I går var det Solgunn som sa sin mening, og i morgen skal Nina ytre seg, men i dag er det altså min tur.
Boka dumpet ned i postkassa i slutten av august, og jeg var spent på hvordan denne kom til å bli. Jeg er jo, som tidligere nevnt, skeptisk til oversettelser av bøker. Forrige måned var jeg skuffet, og jeg forventet meg egentlig ikke det helt store denne gangen heller…
Handlingen i boka Genesis skrevet av Bernard Beckett finner sted på slutten av det 21. århundret. Verden slik vi kjenner den i dag er borte: Grådighet, klimaendringer, krig og pest har sørget for at den er ruinert, men Øyrepublikken har gjenoppstått. Innbyggerne er trygge og har alt de trenger – bortsett fra frihet. Flyktninger og rømlinger blir drept på flekken, og resultatene fra gentesting bestemmer hva den enkelte skal ha slags oppgaver i livet.
Hovedpersonen i boka er Anaximander. Hun står foran en svært viktig eksamen, og i fem timer skal hun høres i sitt spesialemne: Livet til legenden Adam Forde, 2058 – 2077. I løpet av disse timene finner Anax ut at historien hun har lært kun er en liten del av den store sannheten…
Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg er svært skeptisk til å lese bøker på norsk som orginalt er skrevet på engelsk. Intet unntak denne gangen. Heldigvis ble jeg positivt overrasket! Denne var godt oversatt, med godt språk. Oversetteren har bl. a. beholdt navnet Art på en androide med kunstig intelligens, og som vi vet betyr «art» «kunst» på norsk. Ved å ikke oversette navnet, mister det ikke sin dobbeltbetydning. Her og der fant jeg setninger som så litt underlig ut, men om dette var oversetters feil, eller om det var i ånd med orginalen vet jeg faktisk ikke.
En annen ting jeg satte pris på er at forfatteren ikke har undervurdert leseren. Det er mange referanser til bl. a. filosofihistorie, men istedet for å bruke en hel del tid på å forklare dette, legger han opp til at leseren enten kjenner til dette fra før, eller tar seg bryet med å finne ut av det selv. Han bruker heller ikke en hel rekke unødvendige adjektv, samt at han gir karakterene dybde. De er ikke feilfrie. Adam, f. eks., viser tydelig sine feil, men til tross for dette virker han sympatisk, og ikke minst veldig mennesklig.
I boka blir det tatt opp en rekke filosofiske problemstillinger som berører det å være menneske, og hva som gjør mennesker til det de er i motsetning til maskiner. Mange spennende vinklinger blir tatt opp, men det er noe jeg savner: Nemlig menneskets evne til å fantasere. Personlig tror jeg dette med fantasi og kreativitet er noe av det som gjør mennesker så spesielle og unike, evnen til abstrakt tenking.
Jeg synes også at boka er et godt eksempel på hvordan science fiction kan brukes som et virkemiddel til å understreke et poeng. Her er det ikke det at handlingen er satt i framtiden eller at det tekniske ligger foran dagens som er poenget, det er de filosofiske spørsmålene.
Boka er i Norge lansert som ei ungdomsbok, og jeg må innrømme at jeg finner dette noe problematisk. Jeg har valgt å ikke kategorisere den som dette selv. Hvorfor? Hva gjør ei ungdomsbok til nettopp dét? Ungdomsbøker blir som regel definert som noe aldersspesifikt. Det tar for seg problemstillinger som spesielt berører ungdom, og hovedpersonene er ofte ungdommer. For å være ærlig er det ingen ting ved Genesis jeg føler faller innunder det jeg ser på som typiske trekk ved ungdomsbøker, annet enn at hovedpersonen muligens er en ungdom. Da jeg forsøkte å finne ut om denne dystopien av ei bok var gitt ut som ungdomsbok i andre land, kunne jeg faktisk ikke finne noe kunne bekrefte dette, heller motsatt. Jeg stiller meg derfor svært undrende hvorfor Cappelen Damm har valgt å gjøre dette?
Kort oppsummert kan jeg si at dette er en god roman, og at den defiitivt passer for voksne lesere, uten at det trenger skremme unge fra å lese den av den grunn. Boka er rett og slett godt og spennende skrevet, og passer til alle som liker å leke med tankene rundt hva som gjør mennesker til mennesker.
The Man in the High Castle av Philip K. Dick regnes for å være en virkelig klassiker inne science fiction. Boka kom for første gang ut i 1962, og han vant blant annet Hugo-prisen for den i 1963.
Darlah er boka om de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine. Over førti år etter at NASA sist sendte mennesker til månen har de bestemt seg for å gjøre det igjen, og for å sikre seg nok økonomisk støtte, lanserer de et lotteri. Det er dette lotteriet de tre ungdommene er vinnere av, og sammen med de andre utvalgte astronautene skal de reise til månebasen DARLAH 2, hvor de skal oppholde seg i ei uke, eller 172 timer. Mia kommer fra Stavanger, Midori fra Tokyo og Antoine fra Paris, og de blir alle tre fraktet sammen med sine familier til USA, til NASAS base i Texas. På Johnsons Space Center skal de læres og trenes opp, slik at de er egnet til å ta fatt på den lange ferden.
