Kategori: vampyrer

The Laughing Corpse av Laurell K. Hamilton er andre bok i serien om vampyrjegeren Anita Blake. Jeg har tidligere skrevet om første bok i serien, som jeg leste tidligere i sommer. Siden jeg i grunnen likte den første, hadde jeg gledet meg til bok nummer to.

Boka var, dessverre, ikke på langt nær like spennende som den første. Jeg skal ikke påstå at den var kjedelig, for det var den absolutt ikke, men den manglet noe av drivet vi fant i den første boka. Ting gikk til tider litt treigt. Det var også et par momenter jeg ikke likte overhodet…

Det første jeg vil nevne av det som irriterte meg veldig var hvordan Anita Blake tidlig i boka nærmest tar det for gitt at et av likene er etter en mann, siden det andre helt klart er en kvinne:

Okay. «Something tore her apart, just like the…man in the bedroom.»
«How do you know it’s a man?»
«Unless they had company, it has to be a man. They didn’t have a visitor, did they?»
– s. 25

Grunnen til at jeg reagerer på dette er fordi det blir sagt på en måte som gjør at det er et faktum. Det første liket av to voksne personer i et hjem er en kvinne, ergo må det andre være en mann. Selv om boka kom ut i 1994 burde ikke dette være noe man tar for gitt. Hvorfor kan det ikke like gjerne være en kvinne? Det er ingenting ved selve liket som tilsier verken det ene eller det andre, så vidt jeg forstår (det er virkelig ille tilberedt). Selv i 1994 fantes det kvinner som bodde sammen, selv med barn.

En annen ting jeg må pirke på skjer litt tidligere i boka. En kvinne er stum – selv ikke når hun ler kommer det en lyd. Dette blir mer eller mindre forklart med at hun er døv. De av oss som kjenner noen som er døv, eller bare har tilbrakt tid med døve for den del, vil vite at døve langt ifra er stille. Døves latter kan være like høylytt og hjertelig som en hørende persons. Her burde kanskje forfatteren undersøkt, selv om dette er en serie.

Når det er sagt, så fant jeg romanen underholdende. Jeg er selvsagt skuffet over at den ikke var like bra som første bok i serien, men den var heller ikke så dårlig at jeg stopper her. Jeg kommer til å lese neste bok, og så tar jeg det derfra. Hvis det viser seg at det er en trend, og at kvaliteten blir dårligere og dårligere for hver bok, så skal man ikke se bort ifra at jeg avslutter og dropper å lese resten av serien. Som man sier på engelsk: To be continued!

Willie McCoy had been a jerk before he died. His being dead didn’t change that. He sat across from me, wearing a loud plaid sport jacket. The polyester pants were primary Crayola green. His short, black hair was slicked back from a thin, triangular face. He had always reminded me of a bit player in a gangster movie. The kind that sells information, runs errands, and is expendable.

Dette er første avsnitt av boka Guilty Pleasures av Laurell K. Hamilton. På denne måten settes stemningen i boka, og jeg forstod fort at dette ikke var noen kjedelig og uorginal vampyrhistorie.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Guilty Pleasures er den første boka i serien om vampyrjegeren Anita Blake, og vi blir med denne boka presentert for den noe uvanlige vampyrjegeren og hennes verden. Denne verdenen er full av overnaturlige skapninger og krefter. I denne første fortellingen tvinges hun til å etterforske en rekke vampyrdrap, noe som setter både henne selv og hennes nærmeste i stor fare.

Jeg vil ikke påstå at Guilty Pleasures er spesielt velskrevet eller har et fantastisk godt språk, sånn sett er den kun helt grei. For denne boka er det helt andre ting som gjør at jeg liker den. Den har nemlig en høy humoristisk faktor, med mange mer eller mindre dårlige kommentarer fra hovedpersonen. Humoren sammen med mye «action» gjør den rett og slett til god underholdning. Dette er ikke boka man leser for å tilegne seg større innsikt i livet, men for å slappe av og kose seg (med mindre man er hårsår i forhold til blod og gørr, da bør man nok heller velge ei annen bok).

Det er ikke til å legge under en stol at jeg allerede nå gleder meg til oppfølgeren!