Kategori: vampyrer

På vei hjem fra London leste jeg de siste sidene i boka Låt den rätte komma in av John Ajvide Lindqvist. Jeg hadde lenge sett fram til å lese denne boka, og må nok innrømme at jeg var veldig spent, siden jeg nok hadde litt store forventninger. Ofte er det jo slik at store forventninger til ei bok medfører en viss skuffelse. Det skulle heldigvis vise seg at dette ikke var tilfellet denne gangen.

Året er 1981, og Oskar på tolv år bor i Blackberg, en av Stockholms drabantbyer. Dagene tilbringer han på rommet sitt, hvor han leser skrekkromaner og ønsker at kunne hevne seg på alle mobberene på skolen. Plutselig en dag myrdes en ung gutt på en særdeles brutal måte i Vällingeby, som ligger like i nærheten. Dette er bare det første mordet, og livet i Blackberg er i ferd med å forandres totalt.

Til tross for dette er det noe helt annet som skjer i Oskars liv, noe som for ham er enda viktigere: Han blir kjent med nyinnflyttede Eli. Oskar synes Eli er ganske merkelig, men bryr seg ikke så mye om det, hun blir hans nye venn, og de treffes nesten hver kveld.

Låt den rätte komma in er en godt skrevet skrekkroman og vampyrbok. Språket flyter lett og godt, og har flere spenningstopper. Personene i boka virker troverdige, også vampyrene, på et underlig sett. Det er nesten så man kan begynne å tro at vampyrer virkelig finnes!

Boka har til tider ganske groteske og detaljerte beskrivelser. Disse detaljerte beskrivelsene skaper for meg bilder som gjerne er verre enn de bildene man får servert på film. Dessuten: På film kan man knipe igjen øynene når det blir for ille, med bildene i hodet hjelper det fint lite å se vekk.

Skal jeg kritisere boka for noe, må det være én ting: Det eneste jeg synes er merkelig er at en språklærer ikke har tenkt over språkets «verktøy» (altså munnens bestanddeler, som tunge, tenner, gom osv.) og deres påvirkning på talespråket. Jeg har selv studert språk, og vet at dette ofte er sentralt i språkundervisning. Dette er dog bare en liten detalj, og har egentlig ikke noe å si for bokas handling.

I morgen skal jeg på kino og se filmen. Jeg gleder meg!

Da The Historian dumpet ned i postkassa mi i slutten av juni ble jeg veldig glad. Dette var ei bok jeg lenge hadde hatt lyst til å lese, og da jeg så muligheten gjennom en bookcrossingbokring, hev jeg meg på. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke en hel måned på å komme meg gjennom den 704 sider tykke boka, men etter en trafikkulykke har jeg hatt litt problemer med å fokusere, og dermed tok det hele ekstra lang tid.

«The story that follows is one I never intended to commit to paper. Recently, however, a shock of sorts has prompted me to look back over the most troubling episodes of my life and of the lives of several people I loved best. This is the story of how as a girl of sixteen I went in search of my father and his past, and of how we all found ourselves on one of the darkest pathways into history.»

Slik starter historien, og bare åpningen i seg selv var nok til å fenge min interesse.

Jeg har alltid vært fascinert av vampyrer, og dette er slettes ikke den første vampyrboka jeg har lest. Som så mange andre vampyrfortellinger, baserer også denne seg på myten om Dracula. Dracula betyr egentlig «Dragens sønn», og var kallenavnet til Vlad Tepes, fyrste i Valakia, som ligger i det nåværende Romania. Vlad Tepes var ikke noen mild hersker, og er blant annet kjent or å ha spiddet sine fiender på påler, levende. Det var hans brutale handlinger som gjorde at myten om at han var en vampyr ble skapt, og dette har som kjent vært grunnlag for en rekke historier. Den mest kjente av disse er antakelig Dracula av Bram Stoker, som første gang kom ut i 1897.

I The Historian følger vi på en måte to historier: Historien til bokas jeg-person, og historien til hennes far. Farens historie er stilet til bokas jeg-person i form av brev. Dette er med på å gjøre historien mer levende. Til tross for dette overskygger farens historie på mange måter jeg-personens, og det er farens som i stor grad blir fortalt. Dette er dog ikke på noen måte et negativt trekk, for det er først og fremst farens historie om hans jakt på Dracula som er den sentrale handlingen. Vi følger ham og hans venn Helen på en reise gjennom Tyrkia og Øst-Europa på jakt etter den forsvunnende professor Rossi, og på jakt etter Dracula, som i følge Rossi ikke er død, men faktisk er en vampyr, slik mytene forteller. Å følge sporene gjennom et Øst-Europa under den kalde krigen er ikke bare lett, og det er flere ting de må passe seg for, ikke bare vampyrer!

Jeg syntes dette var ei spennende og god bok, men noe som var med på å gjøre at denne ikke er blant mine favoritter er at jeg synes enkelte deler ble overflødige og til tider lange og tunge. Jeg tror deler kunne ha vært kuttet ut, uten at historien i seg selv ville ha tatt noen skade. Til tross for dette, liker man historier om vampyrer ispedd med en god dose historie, da er denne absolutt leseverdig!