Jeg hadde virkelig gledet meg til å lese romanen som er kåret til Norges beste roman. Den blir stadig skrytt opp i skyene, og folk snakker stadig om hvor fantastisk bra den er. Pent omslag har den også, Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug, grønn jungel med en flott, blå sommerfugl på forsida. Skuffelsen ble derfor stor, for denne levde på ingen måte opp til forventningene.
Vi befinner oss i Amazonas-jungelen, og Mino Aquiles Portoguesa er seks år og har mistet nesten alle melketennene. Minos far lever av å selge utstoppede sommerfugler, og allerede som seksåring er Mino blitt en dreven sommerfuglfanger. Vi følger Minos liv, vi opplever at landsbyen han lever i blir massakrert og at han er eneste gjenlevende. Som en relativt liten gutt står han igjen uten venner og familie. Dette, sammen med lidelser landsbyen hans har gjennomlevd, gjør at han føler et slags hat mot de som er med på å bryte ned regnskogen, og etterhvert også mot andre som ødelegger naturen.
Boka tar opp et viktig tema. Ødeleggelsen av regskogen og hvilke følger dette får for dyrelivet i jungelen og menneskene som lever der. Miljøødeleggelser er definitivt noe vi bør åpne øynene for. Derfor synes jeg det er trist at boka langtifra var så bra som jeg hadde håpet. I starten syntes jeg boka var veldig seig, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Mulig det er språket jeg reagerte på, det flyter ikke så godt.
En annen ting jeg misliker sterkt med boka er hvordan den glorifiserer økoterrorisme. Mino og hans venner dreper mennesker over en lav sko. Man kan kanskje føle at det er rettferdig mot menneskene som gjør slike store forbrytelsr mot naturen, men gjør det alikevel det mer riktig å drepe? De blir til en slags helter, noe som for meg blir veldig feil. Jeg er enig i at man bør reagere på det som gjøres mot naturen er noe man bør reagere på, men med terror? Nei, det har jeg lite sansen for.
Med andre ord: at dette skal være Norges beste roman er jeg sterkt uenig i. Den er ikke i nærheten av å være en god roman i mine øyne. Desverre.
Les «Markblomsttreet» og «Afrodites basseng» også. Det er bok 2 og 3 i triologien.
Og om du klarer, er det ikke så dumt å lese «Prost Gotvins geometri» heller, den er linka opp mot en del i «Afrodites basseng».
Jeg likte disse bøkene jeg. Glorifisert om terrorisme ja, men mye i bøkene er jo en realitet. Når det kommer til nedkutting av regnskogen og terrorisering av urbefolkningen der.
Jeg syns bøkene var tankevekkere. Absolutt. Og anbefaler dem videre.
(Himmelblomsttreet, som du sikkert vet er nr. 2 – korr Martine)
Jeg hadde også litt samme følelsen etter å ha lest trilogien i omvendt rekkefølge. Syntes Afrodies var en grei bok, Himmelblomsttreet var super og så til sist leste jeg altså denne som alle syntes var så bra. Jeg fant den litt svulstig mot slutten og en litt for fantastisk historie, selv om jeg er en ihuga Gert-fan altså. Jeg må minne folk på at denne boken er skrevet for en god stund siden – lenge før Bush gjorde terror til et av verdens mest markedsførte og farlige pop-begreper – og med det i minnet blir det liksom litt mer spiselig. Konteksten altså, er mitt ankepunkt på den ellers kloke anmeldelsen.
Uten tvil en av de dårligste bøkene jeg har lest. Både grunnet det du nevner, altså glorifiseringen av økoterorismen. Og også fordi jeg får en følelse av at den er «skrevet for dumme folk». Den blir på en måte.. ikke barnslig, og ikke dum.. men.. bare rett og slett feil.
Æsj, nå var jeg virkelig dårlig på å forklare. Kort og godt er jeg enig med deg.
Martine: Tviler på at jeg kommer å lese dem. Har mange bøker jeg skulle ha lest, og det frister ikke så veldig å lese flere bøker av ham etter dette. Mange andre bøker jeg vil prioritere.
Marianne: Jeg har aldri hatt sansen for terrorisme, heller ikke før Bush. Jeg hadde neppe endret mitt synspunkt om saken hadde jeg lest boka for 15 år siden.
Plue: Jeg tror jeg skjønner hva du mener. 😉
Hei Elin!
Har akkurat lest MZoo og googlet litt for å finne andres reaksjoner, derfor havnet jeg her!
Personlig likte jeg boka svært godt, men leser den som et fargerikt eventyr mer enn en sympatierklæring for terror… Synes den er såpass outrert at det blir vanskelig å ta alvorlig at den skulle være en seriøs oppfordring til liknende handlemåter. Husk at at Nygårdshaug har lang fartstid som krim- og spenningsforfatter, og at hans øvrige bøker utenfor denne genren alle er preget av mystikk og magi. Det er liksom der han ER, uansett tema.
Tror kanskje dere som ikke synes så godt om den tar den litt vel alvorlig. Det sier meg bare at boka har visse litterære kvaliteter dere tar for gitt eller overser, når den anmeldes som tung politisk litteratur – noe jeg mener den aldri var ment som.
Sef er forfatteren engasjert i reelle problemstillinger, og sef prøver den å vise at traumatiske opplevelser kan være med å skape en terrorist osv., men først og fremst er den et eventyr som får mye annet norsk til å fremstå som grayscale hverdagsdepresjon.
En ting ingen har nevnt som jeg er temmelig sikker på, er at den i tillegg er en utpreget «guttebok». Med de klare begrensninger det gir…
Skal man se etter moral her må det bli den kyniske betraktning forfatteren legger i munnen på sin morderiske helt Mino; at det er minst 2 milliarder mennesker for mye på denne planeten, og at menneskerasen – så lenge den ikke ser sin rolle som å være naturens beskytter og hjelper – er mindre verdt enn den minste maur. Tror det stemmer, og konsekvensene ser vi alle daglig rundt oss.
Det er da ikke sant at denne boken oppfordrer til terrorisme!
Den prøver derimot å sette deg som leser i et dilemma om hvor langt man kan gå for en så viktig sak!
Syntes boken viser utviklingen av mennesklige egenskaper og tanker på en vidunderlig måte. Den kan også sees fra et pedagogisk perspektiv ettersom Minos traumatiske opplevelser i barndommen er en av hovedårsakene til hans handinger senere livet.
Som sagt må man jo lese Mengele zoo som en fantasihistorie med politiske og sammfunnskritiske aspekter men det er da ingen god grunn i seg selv til å kalle den en dårlig bok! Ettersom Gert Nygårdshaug har en ganske spessiell måte å skrive på kan jeg forsåvidt forstå at man kan kalle Mengele Zoo litt seig, men for min del varte denne følelsen i ca 10 sek.
Selv om mengele zoo kanskje er den «grunneste» boken i triologien er det min absolutte yndling Karakter 6
Hilsen: Liker Mengele zoo, men er ikke dum
Jeg har hørt boka som lydbok 2 ganger, og begge gangene konkluderte jeg med at denne boka burde være OBLIGATORISK lesning for alle ledere, både av nasjoner og foretak I HELE VERDEN!
Rolf S: Jeg har ikke lest noen andre bøker av Nygårdshaug, og har dermed heller ikke noe grunnlag for å sammenlikne. Krim og spenning er heller ikke genre jeg leser mye av, men jeg leser fantasy og science fiction, så er godt kjent med magi og mystikk i bøker. Jeg synes ikke dette var fremtredende i denne. Og om ei bok er typisk «guttebok» har lite å si for meg, jeg er svært glad i en bunke andre bøker som er «guttebøker». Å skulle skylde på kjønn blir for lettvint.
Jens Gunnar Aspelund: Nå regner jeg med at du er klar over at folk kan oppfatte og tolke bøker forskjellig? Bra. Jeg legger min personlige tolkning til grunn når jeg skriver bokomtaler. Jeg oppfatter ikke alltid ting på samme måte som «alle andre». Og som jeg skriver i omtalen liker jeg ikke språket i boka, og seigheten vedvarte for meg fra start til slutt. Ei heller tiltalte boka meg innholdsmessig. For meg var boka dårlig. Og jeg anser aldri folk som dumme bare fordi de har en annen oppfatning enn meg, jeg er tross alt ikke 6 år.
Åå, jeg elsker den boken ! Selvfølgelig har alle forskjellig smak når det kommer til romaner, men jeg må bare si at jeg er veldig uenig med deg her. Men, som sagt hver sin smak:)
Anngående seigheten er jeg enig at den var litt tung i starten. Etterhvert som handlingen kom i gang gikk det langt bedre. En bok som slynget seg om meg og holdt meg fanget til den var over. En av de beste jeg har lest.
Kanskje man ikke er enig i Mino’s måte å forandre verden på, men Mengele Zoo tar opp et universalt tema de fleste av oss unngår (kanskje i frykt for å oppdage vårt materielle fangenskap?) ;
Mennesket er ment å være jordens voktere. Ikke jordens termitter.
Jeg synes det er fint med en bok, det er ikke mange, som påminner oss om denne sannheten, og gir energi til debatten. Til alle som vi lære mer om regnskogen og dens viktighet, anbefaler jeg boken til Anders Krogh: Med jaguarens kraft. Jeg bodde med denne karen i Perth. La meg oppsumere slik; Det finnes håp for jorda.
God bok:)
God bok:)