Liker du et godt grøss?

Jeg er for tiden litt i lesevakuum. Med det mener jeg at jeg strever litt med å konsentrere meg når jeg leser. Istedet ser jeg en del film, og jeg må innrømme at det går mye i grøssere og science fiction. Blant filmene jeg har sett i det siste kan jeg nevne Snarveien og 2006-versjonen av the Omen. To veldig forskjellige grøsserfilmer.

Snarveien er en norsk film fra 2009 og regissert av Severin Eskeland. Filmen handler om kjæresteparet Lina og Martin, som reiser til Sverige for å handle alkohol til vennenes bryllup. De har emd seg langt over lovlig kvote, og tar derfor en gammel smuglervei gjennom Finnskogen. På veien kommer de plutselig til en politihindring, og får beskjed om at det har skjedd en ulykke lenger fram. De kan enten vente eller ta en annen vei gjennom skogen, forteller politimannen som stopper dem. De velger den gamle skogsveien, men plutselig skjer det en rekke rare hendelser. Så mange at de neppe kan være tilfeldige? Noen filmer alt de gjør, og Lina og Martin får ufrivillig hovedrollene i en film om deres kamp på liv og død. En kamp som bare kan ende på én måte, og som streames på nettet.

Denne historien er kanskje ikke veldig orginal, og den har helt klart sine svakheter. Noen løsninger syntes jeg ble vel enkle eller kjappe, men jeg synes allikevel den var ganske skummel. Det ekleste var kanskje at dette er noe som ikke er overnaturlig, men som gjerne kunne ha skjedd i virkeligheten.

The Omen. Foto: Elin Bekkebråten SjølieThe Omen, på den annen side, er full av det overnaturlige. Denne nyinnspillingen av orginalen fra 1976 kom ut i 2006 og er regissert av John Moore.

En prest i Vatikanet ser en komet, og tolker denne hendelsen, sammen med en rekke andre hendelser, dithen at det som står i Åpenbaringen nå er i ferd med å skje, og at dommedag er nær. Det er spådd at en Antikrist skal komme, og at denne innehar djevelens onde krefter.

Robert Thorn er en amerikansk diplomat, ateist og lykkelig gift med Kathryn. Utplassert i Italia får han og kona en sønn, men da han ankommer sykehuset får han beskjed om at deres sønn er død. En annen nyfødt gutt har ved fødselen mistet sin mor, kan presten på sykehuset fortelle, og overtaler Robert om å holde det hele hemmelig for sin kone, og late som om den nyfødte babyen er deres egen sønn. Robert og Kathryn kaller den lille Damien, og han blir oppdratt som om han var deres egen sønn. Når Damian fyller fem år begynner en hel rekke mystiske ting å skje, og Kathryn begynner å lure på om det er noe galt med Damien: Han skremmer henne.

Jeg har ikke sett orginalversjonen av denne filmen, så jeg kan ikke uttale meg om den. Denne versjonen syntes jeg var skikkelig skummel, og fikk meg til å fryse på ryggen. Skuespillerene gjør en god jobb, og filmen overbeviste nesten (men bare nesten) selv meg, som ikke tror på verken Gud eller Djevelen. Tommelen opp!

Med andre ord: Jeg digger et godt grøss! Hva med dere, liker dere at det grøsser nedover ryggen når dere ser film?

Én kommentar til “Liker du et godt grøss?”

  1. Da je var yngre, så je kun på grøssere og skrekkfilmer. Det var ingenting som var kulere enn å sitte og gjemme seg bak puter sammen med flere venninner. Vi likte å bli skremt. Men nå, og de siste 8 åra (fra da je fikk barn), så blir je rett og slett så skremt at je får problemer med å sove. Det je synes er verre med filmene nå til dags er at det brukes barn eller «vanlige» mennesker til å figurere det som er skummelt. Eksempler er «The Grudge» og «The Ring». Helt grusomt! Da je var tenåring var det i det minste dukker og figurer, ting som man skjønte itte kunne være mulig i det virkelige liv… Eksempler er Critters og den dukka med rødt hår je aldri husker navnet på. Det nærmeste je kan tåle av skummelt nå er en god thriller eller filmer som » Den 6. sans».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.