Kompani Orheim

Forrige lørdag så jeg filmen Kompani Orheim, som er basert på boka med samme navn av Tore Renberg. Jeg leste boka før jeg flyttet sørover, og likte den kjempegodt, og var spent på hvordan jeg ville like filmen. Det er alltid en utfordring å se filmer av bøker man føler sterkt for, og etter skuffelsen med The Hunger Games, var jeg nok mer enn litt skeptisk.

Selv om Kompani Orheim kom ut etter Mannen som elsket Yngve, er handlingen lagt før i tid. Vi møter Jarle, sønn av Sara og Terje Orheim, som barn. Det er Jarles barndom og oppvekst boka, og filmen, handler om. Det handler om Jarles familie, som utad ser så flott ut. Faren er godt likt av alle, og de er et aldri så lite «kompani». Under overflaten er dog ikke ting så rosenrødt man får inntrykk av, og vi får se en helt anne side av familielivet til Jarle.

Jeg synes filmskaperne har gjort en god jobb med Kompani Orheim. De har fanget ånden i boka, og selv om jeg nok kanskje kunne ha tenkt å få med meg et par småting fra boka, var ikke dette så elementært at det virket forstyrrende for opplevelsen. Filmen er helhetlig, og skuespilleprestasjonene er gode. Kristoffer Joner, som spiller Terje Orheim, er etter min mening en av Norges beste skuespillere, og også her viser han hvilken stødig skuespiller han er. Han gir karakteren sin dybde og troverdighet. Også Cecilie Mosli er en strålende skuespiller, og leverer det hun skal.

Kompani Orheim er en sterk film. Den er sår og ekte, og jeg tviler ikke på at det finnes familier som har det på denne måten. Filmen kan dessuten fint sees uten verken å ha lest noen av Renbergs bøker, ei heller trenger du å ha sett de andre filmene først. Filmen står sterkt alene, og kan anbefales på det varmeste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.