For oss som har blogget om bøker og litteratur i en årrekke er Kristin Storrusten et kjent navn. Hun er kanskje best kjent som skribent for Bokmerker.org, men har også vært med på å lage den litterære podcasten Folk som liker bøker. Med en master i litteraturformidling er det kanskje ikke rart at hun havnet i stallen til Norsk Bibliotekforening, og heller ikke at hun var med i boka Les meg: håndbok i litteraturformidling, som kom ut i 2016. I august debuterer hun med egen bok, og kommer ut med diktsamlingen Barsel på Tiden. Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Kristin, og jeg møtte henne i Norsk Bibliotekforenings lokaler en ettermiddag i juli.
Du kommer ut med lyrikk, var det et bevisst valg av genre?
Nei, det var et veldig lite bevisst valg. Siden jeg alltid har likt å skrive var det nok ikke så mange som ble overrasket over at jeg kommer ut med bok, men at det ble lyrikk var kanskje ikke så forventet. Aller mest overrasket ble jeg nok selv. Selv om jeg hadde klart for meg en tematikk, laget jeg ikke noe tankekart eller slikt. Faktisk skrev jeg alt på mobiltelefonen. Jeg har fulgt den svenske bloggeren og forfatteren Sandra Beijer som fortalte om hvordan hun skriver på mobilen, så da tenkte jeg å prøve det også. Jeg har skrevet i notatfunksjonen, som jeg har redigert på datamaskinen etterpå.
Ellers er jo lyrikk en bred genre. Når noen spør meg om hva slags lyrikk jeg skriver, sier jeg at jeg ikke skriver på rim. Jeg bandt meg egentlig ikke til en bestemt genre i prosessen. I høst sendte jeg 18 ganske ulike dikt til forlaget, og håpet på det beste. Heldigvis ble jeg mottatt veldig positivt. Jeg forventet å få beskjed om hva jeg måtte kutte og hva som var svakt. Men jeg fikk egentlig bare beskjed om å skrive mest mulig. Så jeg skrev i vei, og fikk god hjelp fra redaktøren min Kjetil Strømme Jørve til å «plukke ned» diktene.
Du har full jobb og to barn. Hvordan fikk du tid til å skrive midt oppe i dette?
Min yngste datter ble født i mars i fjor, og hun skrek mye. Selv etter de typiske tre månedene fortsatte hun å skrike, og da hun omsider startet med å sove om kveldene og ikke skrek så mye, fikk jeg plutselig små luker av tid for meg selv. Jeg skrev mye på do, i dusjen, på bussen… Opprinnelig begynte jeg på en tegneserie, men det ble ikke noe av. Den største arbeidsmengden har vært de siste rundene for å få ferdig manus og omslag. Det har vært vilt. Fordelen har vært at noen har gitt meg en tidsfrist, og det er lettere for meg å jobbe i timevis når jeg vet at noen konkret trenger det jeg gjør. Jeg misliker egentlig det at man aldri vet om det kreative man gjør faktisk blir noe av. Språkvask derimot, det blir det noe av.
Hadde du en bestemt målgruppe du skrev for?
Ja, absolutt. Jeg har skrevet til folk som har fått barn, kanskje i størst grad kvinner. Men alle foreldre, egentlig. Dette med barsel er det egentlig ikke skrevet noe særlig om. Å få barn er som livet ellers – det har både gode og dårlige sider. Jeg er ikke redd for å skremme folk som ikke har barn selv, heller for at diktsamlingen skal oppfattes som for mørk. Det er jo mye humor i diktene også.
I diktene dine sier du ting som av noen kanskje ikke regnes som noe man bør si om å få barn, men tror du at du sier noe mange tenker når de har små barn?
Jeg kan ikke snakke for alle andre, men det er vanlig å synes det er tøft. Valget om å få barn er ikke noe man kan angre på. De fleste andre valg i livet kan man gjøre noe med, skille seg for eksempel, men barnet kommer ikke med returlapp.
Poesi har den store fordelen at det kan være mer tankebasert enn handlingsbasert. Jeg har forsøkt å skrive noe «ekte» innenfra. Dette har på et vis blitt et feministisk prosjekt, nemlig å skrive fram kvinnehistoriene som ikke blir skrevet ellers. Folk ser ikke de kvinnene som ikke kommer seg ut, som sliter med ammingen, og som kanskje ikke har det så lett.
Som mange vet er jeg veldig glad i Internett, og har vært aktiv på nettet i mange år. Jeg tenkte at mammaforumene ville være et bra sted å finne et fellesskap, men det var konkurransementalitet der. Det ble dessverre ikke et positivt fellesskap for meg, og jeg har blitt overrasket over hvor dømmende og beint frem misledende mange kan være.
Føler du at du utleverer deg selv i diktene dine?
Nei, egentlig ikke. Jeg er vant til å skrive mye på nettet, og er en utadvendt person som både snakker og skriver mye i offentligheten. Dessuten er jo dette skjønnlitteratur, altså fiksjon, selv om den er inspirert av det selvbiografiske. Noen av tingene er mine egne, andre er lånt fra andre, og noen er rett og slett diktet opp.
Takk til Kristin Storrusten for intervjuet. Boka hennes kommer som sagt ut i august, og jeg regner med at jeg skriver en bokomtale av diktsamlingen her på bloggen etter at boka har kommet ut.