[reklame/leseeksemplar]
Å lese ei bok av Victoria Hislop er ikke det jeg i utgangspunktet prioriterer til vanlig, og i hvert fall ikke oversatt til norsk. Da det dukket opp en sjanse til å være med på Lesepanelet hos forlaget Vigmostad & Bjørke, tenkte jeg «hvorfor ikke?» og sendte av gårde en søknad. Som en av de heldige som fikk delta, sendte de meg et eksemplar av boka, som jeg nå har lest.
Hadde det ikke vært for at jeg visste jeg skulle skrive min mening om boka, hadde jeg neppe kommet meg forbi prologen, som ikke talte til meg. Jeg syntes rett og slett boka startet ganske kjedelig. Heldigvis bedret det seg da bokas egentlige fortelling startet.
Vi møter Themis, som etter at moren har blitt innlagt på psykisk sykehus og faren har reist til sjøs, vokser opp hos bestemoren sammen med tre andre søsken. Themis er 14 år idet Tyskland okkuperer Hellas, og de fire søskene er splittet i synet på den okkuperende makten. I likhet med en av brødrene tilhører Themis venstresiden, og under borgerkrigen etter at tyskerne har forlatt Hellas slutter hun seg den kommunistiske hæren. Hun kjemper for det hun tror på, og møter en mann hun forelsker seg i. Etter at hun har blitt tatt til fange og sendt i fengsel på øya Makronisos, oppdager hun at hun er gravid, og bestemmer seg for å gjøre alt for å beholde barnet.
Som jeg nevnte over, bruker jeg normalt ikke å lese bøker som originalt er skrevet på engelsk oversatt til norsk, og det følger alltid en god dose skepsis med de gangene jeg gjør det. Heldigvis var denne boka godt oversatt, og jeg syntes det fløt lett å lese boka. At historien som utspant seg i Hellas var spennende hjalp selvfølgelig også. Man kan trygt si at jeg lærte mye nytt om gresk historie, så selv om jeg nok ikke vil si at denne boka er stor litteratur, var den verdt tiden jeg brukte på den. Ting som trekker ned var at den noen ganger var litt forutsigbar og det dukket opp en klisjé her og der (heldigvis ikke så mange at det ble plagsomt).
Dette er ei bok man fint kan anbefale til lesere som for eksempel liker Lucinda Riley, eller liknende «dameromaner». Jeg ser jo at kjærlighet, historisk handling, og familiære forhold tiltaler mange. Om jeg kommer til å lese flere bøker av Victoria hislop er vanskelig å si. Det er nok ikke noe jeg kommer til å prioritere med det første, men aldri si aldri!
Høres spennende ut å delta i et Lesepanel og noe jeg ikke har fått med meg. Jeg har ikke lest så mange bøker av Hislop men vet at flere av bøkene hennes er godt likt, Øya for eksempel som handler om Lepra.
Noterer meg boken men vet ikke om jeg skal lese den, det gjenstår å se. Haugen med bøker som ligger ulest bare vokser…
Jeg leste The island for noen år siden, en sommer da jeg bare lå på gressplenen hos min mor og leste. Helt grei underholdning, men man må definitivt ta den for det den er: en «beach book». 😉
Flott omtale, veldig kjekt å lese dine tanker om boken, siden jeg har bestemt meg for å stå over denne. Likte Øya og et par andre av Hislop, men i det siste har hun kjedet meg.
Jeg likte faktisk denne hakket bedre enn The Island. 😉
Jeg har også lest bøkene til Hislop, da jeg liker at hun skriver fra Hellas som hun kjenner godt, og at hun gjør mye historisk research. Boka Hjemkomsten fra Spania likte jeg også.
Om det er noe klisjeer, så bryr jeg meg ikke så mye om det, jeg synes det historiske som hun bruker veier opp.
Det historiske er definitivt noe som gjør boka leseverdig!