I’m Nobody! Who Are You?
I’m nobody! Who are you?
Are you nobody, too?
Then there’s a pair of us – don’t tell!
They’d banish us, you know!How dreary to be somebody!
How public like a frog
To tell one’s name the livelong day
To an admiring bog!
Fra Selected Poems av Emily Dickinson.
DET EVIG KVINNELIGE
Jeg gav bort sjela mi
til ei jente.Hun så på den.
Smilte umerkelig.
Og droppet den
i rennesteinen.Elegant.
Det var dame med stil!
Fra Å føre krig mot den gjengse maratonprosa av Richard Brautigan, gjendiktet av Jan Erik Vold.
Morgonen heng
i dropar i mørke tre.
Eg var ute på runesteinane og leita
etter vokalar
medan eit sparsamt lys skreiv seg
inn i natta.
For alltid.
Fra Kongepingvinens fargar av Marit Brenner.
Fantasi
Du fargar min kvardag
med regnbogens fargar.Du er så livleg
og kjenner ingen grenser.Du dempar mine lengslar
og gjev meg næring.Du er så sterk
at det eg dagdrøymer om
mesten verkar
verkeleg.
Fra Måneregn av Knut A. Johnson
av og med Tori Amos
Excuse me but can I be you for a while
My dog won’t bite if you sit real still
I got the anti-Christ in the kitchen yellin’ at me again
Yeah I can hear that
Been saved again by the garbage truck
I got something to say you know
But nothing comes
Yes I know what you think of me
You never shut-up
Yeah I can hear that
But what if I’m a mermaid
In these jeans of his
With her name still on it
Hey but I don’t care
Cause sometimes
I said sometimes
I hear my voice
And it’s been here
Silent All These Years
So you found a girl
Who thinks really deep thougts
What’s so amazing about really deep thoughts
Boy you best praya that I bleed real soon
How’s that thought for you
My scream got lost in a paper cup
You think there’s a heaven
Where some screams have gone
I got 25 bucks and a cracker
Do you think it’s enough
To get us there
Cause what if I’m a mermaid
In these jeans of his
With her name still on it
Hey but I don’t care
Cause sometimes
I said sometimes
I hear my voice
And it’s been here
Silent All These…
Years go by
Will I still be waiting
For somebody else to understand
Years go by
If I’m stripped of my beauty
And the orange clouds
Raining in head
Years go by
Will I choke on my tears
Till finally there is nothing left
One more casualty
You know we’re too easy Easy Easy
Well I love the way we communicate
Your eyes focus on my funny lip shape
Let’s hear what you think of me now
But baby don’t look up
The sky is falling
Your mother shows up in a nasty dress
It’s your turn now to stand where I stand
Everybody lookin’ at you here
Take hold of my hand
Yeah I can hear them
But what if I’m a mermaid
In these jeans of his
With her name still on it
Hey but I don’t care
Cause sometimes
I said sometimes
I hear my voice
And it’s been here
Silent All These Years
I’ve been here
Silent All These Years
Jeg har gravd litt og funnet igjen noen gamle dikt jeg har skrevet. Her er ett av dem:
Maling.
Grønn maling på en sommerdag
For å male gresset og løvet og drømmene
For så å fly vekk til et ukjent sted
Hvor nettene aldri ender
Og hvor drømmene varer evig
Blå maling på en vinterdag
For å male himmelen og is og frost
For så å skøyte vekk til et ukjent sted
Hvor solen vil varme ansiktet mitt og hendene mine
Og hvor drømmer vil bli virkelige
Rød maling for å farge blodet i tårene mine
Sort maling for å male hullet i sjelen min
Og så.
Stillhet.
Utan alternativ
Den nye dokka hennar
er så finHo lurer litt på
om det er tilfeldig
at nesten alle jenter
får dokker i gåve.Ho hadde takka og neia.
Og smilt så pent.
Ho vil så gjerne
glede dei.Men det er noko
som ho ikkje tør
å fortelhe dei vaksne.Ho vil ikkje bli mor
når ho blir stor.
Fra Måneregn av Knut A. Johnson.
Skumringskatten
Katten jeg møtte i fløyelsbløt blekblå
skumring var unaturlig stor, en branngul
egyptisk sfinx med tusenårsblikk stirret
mot meg og forbi. Alléens trær ble anfalt
av vind, steilende sto de og flyktet
under skyer som hadde fått en grønnlig glans
av fordervelse. I neste nu var katten borte.
Som ved et trylleslag. Skyene frisknet til,
trærne rettet seg opp. Men de siste strimer
av sol lignet klomerker i et sjelemaleri.
– Av Peter R. Holm, hentet fra Katte-strofer : en diktantologi.
MELLOM
fuglen flyr i mørket
fuglen syr lyset fast med
sorte sting
fuglen setter spor i vinden
legg hånden i en grop
av ingenting
Fra Falleferdig himmel av Lars Saabye Christensen.
HAUST
Med sus i skymingsmyrke graner
sig natta inn frå audna send,
og svingar sine svarte faner
i Myrkilvala stille grend.
Mot sør, mot sør dreg ville svaner,
der sev ved solblå sjoar stend.
Med tunge vengjeslag mot sky,
dei ror seg fram til dag på nyOg minne vaknar etter minne
om tunge sår og tapte slag.
Var det min lodd: å aldri vinne,
og er eg fødd til nederlag?
Skal aldri ankargrunn eg finne,
men drive til min siste dag?
Om draumen, draumen min om eg,
er den det svanepar som dreg?Å, du som i mitt fangtak kvilde
so mang ei varm og vårtung natt,
som gret når du og eg var skilde,
og lo kvar gong du fann meg att,
som aldri, aldri frå meg vilde,
og det med dyre eidar batt,
å, var det alt ein brosten draum
i livsens jøkulkalde straum?Lat hausten mot mi panne strøyme,
med vemodstonen, myrk og sår,
eg skal deg aldri, aldri gløyme,
der bøygd mot undergang eg går,
og einsam, einsam skal eg drøyme
den drøymen som ein gong var vår,
til natta vaknar uti hav,
og stiller all mi lengting av.
