Jeg må innrømme det: Å omsider lese skjønnlitteratur igjen er deilg. Etter å ha lest sakprosa de siste månedene, er jeg utrolig glad over å nå kunne nyte litteraturen til fulle. Det å bare kose seg med boka og slippe å tenke så mye på om den er verdig en nominasjon eller ikke er rett og slett herlig.
Misforstå meg rett: Å sitte i en jury er definitivt spennende arbeid. Man lærer mye og oppdager nok litteratur man ellers kanskje ikke ville ha vurdert å lese. Det er allikevel veldig slitsomt, siden det er så intenst. Det er rimelig mange bøker som skal vurderes før man er i mål.
I dag er det ei uke igjen til Brageprisen deles ut. Jeg er veldig spent. Hvilken av de nominerte er det som stikker av med den gjeve statuetten i år?
For tiden leses Camillas Läckbergs kriminalroman Sjöjungfrun. Boka har enda ikke kommet ut på norsk, så jeg er ikke sikker på hva den komer til å hete på norsk. Jeg vill nok ha gjettet på «Havfruen», vi får se om jeg får rett… Boka starter slik:
«Han hade vetat att det förr eller senare skulle komma fram i ljuset igen. Nogåt sådant gick inte att gömma. Varje ord hade fört honom närmare det onämnbara, det förfärliga. Det som han under så många år hadde forsökt att förtränga.»