Hvis jeg blir av Gayle Forman.

6. juli 2008 er brent fast i minnet mitt. Jeg husker det forskrekkede ansiktsuttrykket til kompisen min da bilen gjorde en piruett, og at jeg tekte «Nå dør vi!» før vi smalt inn i fjellveggen inne i tunellen. Vi var på vei hjem til Oslo fra Sandefjord, hvor vi hadde vært i bryllup dagen før, i det vi frontkolliderer med en annen bil. Det var en traumatisk opplevelse, og jeg tror aldri jeg har vært så nær ved å dø som den gang.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg skulle lese en oversatt ungdomsroman. Egentlig er jeg ikke så glad i å lese bøker som orginalt er skrevet på engelsk i norsk oversettelse, men denne gangen hadde jeg igrunnen ikke et valg: Er man med på leken, og så videre. I begynnelsen var jeg definitivt ikke begeistret. Jeg likte ikke språket, jeg syntes egentlig handlingen virket platt, og jeg var generelt misfornøyd. Dette, bortsett fra det med dårlig språk, skulle heldigvis snart endre seg.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Hvis jeg blir av Gayle Forman handler om Mia. Mia spiller cello, og er svært dyktig. Hun er 17 år og har prøvespilt for det prestisjetunge colleget Julliard, noe som gikk bra. Det er stor sjangs for at hun kommer inn. Kjæresten til Mia, Adam, spiller i et relativt nytt og fremadstormende band, Shooting Star. Det er musikken som førte dem sammen, men det er også snart musikken som gjør at de står ovenfor nye valg i livet. Så brått skjer noe uventet, noe som også er et vendepunkt relativt tidlig i boka: Mia og familien utsettes for en bilulykke, og Mia befinner seg mellom liv og død. Ulykken i boka satte meg først ut. Jeg hadde faktisk ikke forventet meg at denne relativt korte sekvensen i boka skulle kaste meg et drøyt år tilbake i tid. At bilder skulle dukke opp på netthinnen slik at jeg måtte legge boka vekk et øyeblikk, var en langt sterkere reaksjon enn hva jeg hadde trodd den skulle gi. Nok en gang ble jeg minnet om hvor heldige vi var som kom fra det med relativt små skader i forhold.

Historien fortelles fra Mias synsvinkel gjennom hele boka. Mens kroppen hennes ligger i koma, følger hun med på alt «utenfra». Venner og familie kan ikke se henne, men hun kan følge med på dem. I hvert fall de som befinner seg på sykehuset. Vi følger Mia i et døgn, og vi skifter mellom nåtid og tilbakeblikk. Det er lett å følge med på hva som er hva, da forfatteren bruker det å skrive i ulik tid som et virkemiddel for å gjøre dette synlig. Dette er en av tingene jeg synes fungerer fint i boka.

Mia er mørk og digger klassisk musikk, og på den måten skiller hun seg fra resten av familien. Selv om hun føler seg «annerledes» er det ingen tvil om at hun er veldig glad i familien sin, de står hverandre nær. Etter hvert ser man kanskje at hele familien er noe for seg selv, og man blir faktisk ganske glad i disse snodige menneskene. Historien forteller om et unikt og varmt familieforhold – og da snakker man ikke kun om biologisk familie. Også Adam regnes som en naturlig del av familien.

Man skulle kanskje tro at med et så trist tema som døden kunne dette bli depresiv lesing, men det er det absolutt ikke. Boka er full av humor, og har en del replikker som fikk meg til om ikke le høyt, så i hvert fall humre. Et eksempel på dette er da Mia forteller bestevenninnen Kim at hun har fått seg kjæreste. Hun har kvidd seg litt for å fortelle det, men bestevenninna har allerede snappet det opp, og er egentlig mest skuffet over at Mia ikke har sagt noe tidligere:

««Jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke har sagt noe før,» sa hun lavt.
Jeg skulle akkurat til å gi henne min et-kyss-er-ikke-noe-forhold-tale og forklare at jeg ikke ville gjøre mer ut av det enn det var, men jeg tidde. «Jeg var redd du ville bli sint på meg,» innrømmet jeg.
«Jeg er ikke det,» sa Kim. «Men det blir jeg hvis du lyver for meg igjen.»
«OK,» sa jeg.
«Eller hvis du blir en sånn kjæreste som alltid tasser rundt bak kjæresten sin og snakker i første person flertall. ‘
Vi elsker vinteren. Vi synes Velvet Underground er nyskapende.’»
«Du vet at jeg ikke vet at jeg ikke ville rockesnakke med deg. Første person entall eller flertall. Jeg lover.»
«Fint,» svarer Kim. «For hvis du blir sånn, så kommer jeg til å skyte deg.»
«Hvis jeg blir sånn, så skal jeg gi deg rifla.»»

Fra Hvis jeg blir av Gayle Forman, s. 93-94.

Som nevnt tidligere ble jeg veldig skuffet over språket i boka. Jeg vet ikke om dette skyldes at oversettelsen ikke er god, eller om forfatteren ikke har godt språk selv, men jeg velger å tro det er det første. Grunnen til dette er at det i oversettelsen brukes ord som på norsk rett og slett høres merkelig ut. Som, for eksempel, at hun har valgt å si «mellomstadiet» (s. 23) om noe som fint kunne ha blitt oversatt med «ungdomsskolen». Strengt tatt er ikke «mellomstadiet» et norsk ord. Og dette er bare ett av flere eksempler på det jeg ser på som underlige ordvalg. For meg er dessverre språket av stor betydning, og dårlig språk kan virke veldig forstyrrende. I denne boka føler jeg at språket trekker den ned. Ei bok som har potensialet til å bli ei flott ungdomsbok blir, med sin platte begynnelse og sitt dårlige språk, det jeg vil kalle ei middels bra ungdomsbok. Jeg synes det er trist, siden jeg så gjerne skulle ha snakket varmt om den. Dessverre er det slik at hvis jeg ikke selv føler entusiasmen, kan jeg heller ikke fortelle om den på en entusiastisk måte.

Boka er lest i forbindelse med en bokbloggturné. Forrige bokomtale, som ble postet i går, finner du i Boklesebloggen min, skrevet av Bai. Dette er siste anmeldelse av boka.

5 kommentarer til «Hvis jeg blir av Gayle Forman.»

  1. Jeg tror at det er oversettelsen. Det er mye som «skinner igjennom» fra originalspråket. Flott at du trekker fram språket! Nå må forlagene ta oversettelsene mer alvorlig!

Legg igjen en kommentar til bai Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.