Gamle godbiter…

Denne gangen er det Eli som er nysgjerrig (du vet, sånn «tagging») på hva jeg likte av billedbøker som barn. Siden jeg alltid har lest masse, og foreldrene til broren min og meg leste for oss som små, er det sikkert mange billedbøker som gjorde inntrykk, men som jeg rett og slett har glemt. Jeg skal dog gjøre et forsøk på å nevne noen som jeg husker.

Det røde epletDet røde eplet av Jan Lööf: Boka kom, så vidt jeg vet, ut på midten av 70-tallet, og handler om en mann i en stripete dress som legger et rødt eple i en vinduskarm for at det skal modne. En pappegøye dytter til eplet, slik at det faller ut og ned i hodet på en dame. Dette setter i gang en rekke underlige hendelser. En morsom og rar historie.

Morfar er sjørøverMorfar er sjørøver av Jan Lööf: Morfar er sjørøverkaptein, og en dag tar han med seg barnebarnet på sjørøverferd. De drar for å finne Omars skattkammer, som skal være fyllt av gull og sølv! Skatten befinner seg i en hule under jorda, så den er ikke lett å finne! Boka tar oss med andre ord inn i morfarens fantasiverden, og jeg syntes den var skikkelig spennende!

Puttes äventyr i Blåbärskogen av Elsa Beskow: Det jeg kanskje husker best fra å besøke (min svenske) farmor som barn var de svenske billedbøkene vi kunne finne i bokhylla i finstua. Puttes äventyr i Blåbärskogen er nok den av bøkene jeg husker best, og jeg ble aldri lei av å bla i dem.

Puttes äventyr i BlåbärskogenBoka, som kom ut første gang i 1901, handler om Putte som skal ut og plukke blåbær. I skogen møter han blåbærkongen, og ved å røre ved blåbærkongens stav blir han forminsket. På denne måten får han oppleve eventyr: Blåbærene blir store som epler, og et løv kan brukes som seil til en båt man kan seile nedover bekken i… Etterpå tror Putte at han har drømt det hele, men kurvene hans er fulle av bær! En skjønn historie!

Annette og Nicolai på torgetEn annen koselig historie fra min barndom var Annette og Nicolai på torget av Satomi Ichikawa. Denne handlet om et søskenpar, Annette og Nicolai, som blir sendt til torget for å handle mat. De får med seg handleliste og kurv og går avgårde.

I ettertid har jeg funnet ut at vi hadde hele to eksemplarer av denne boka, men jeg aner ikke hvorfor. Noe jeg oppdaget, som jeg helt hadde glemt, var at jeg i det ene eksemplaret hadde klistret inn «datotavle». Med andre ord lekte jeg faktisk bibliotekar som barn. Jeg husker godt hvordan jeg tråkket mine barneføtter på Åsnes folkebibliotek, og at bibliotekaren der visste hvem jeg var, men at jeg faktisk lekte bibliotek har gått i glemmeboka for lenge siden.

Hvem skal trøste Knøttet?Ei av de skumleste bøkene jeg visste om som barn var Tove Janssons Hvem skal trøste Knøttet? Knøttet er en liten og redd fyr som helst bare vil gjemme seg bort og være anonym. Han føler seg ensom, og legger ut på en reise, hvor han treffer mange ulike skapninger, men alle er så skumle, og han er så liten og redd at han ikke tør blir kjent med dem. Spesielt Hufsa var ekstra skummel, husker jeg. Heldigvis går det bra til slutt, for Knøttet møter noen som er enda mindre og reddere enn seg selv: Nurket. De blir gode venner og kan trøste hverandre. Dermed trenger de ikke være redde mer!

I dag synes jeg nok ikke boka er skummel lengre, snarere litt trist og sår, og ikke minst veldig vakker. Jeg undres på om ikke dette egentlig er ei billedbok som først og fremst egner seg for voksne? Jeg var i hvert fall ikke spesielt begeistret som barn (den var som sagt for skummel), men liker den veldig godt i dag.

Jeg kunne sikkert ha nevnt en hel rekke andre bøker, hadde jeg husket tittelen på bøkene, noe jeg desverre ikke gjør. Som eksempel kan jeg nevne boka om en person som finner ut at han eller hun skal besøke noen han eller hun kjenner, og for å komme seg dit pakker han eller hun seg inn som pakke og sender seg selv i posten. På denne måten følger vi «pakka» på reisen. Selve boka husker jeg med andre ord ganske godt, men jeg husker ikke tittel, og i hvert fall ikke forfatter! Kanskje noen der uten kan huske hva denne boka het?

Med dette vil jeg sende utfordringen videre: Jeg vil gjerne vite hvilke billedbøker som gjorde inntrykk på Aina, Beate, Maren og Stjernesøkeren som barn (altså ikke som voksne)! Gleder meg til å høre!

8 kommentarer til «Gamle godbiter…»

  1. Jan Lööf is a genious! Leste det røde eplet for en gjeng 6-åringer for lenge lenge siden og de oppdaget jo alle finessene lenge før meg! Han har også laget tegnserier, og – kjenner du Skrotnisse? Jan Lööf sto bak denne herrrlige serien også! Den pakkeboka??? Hjeeeeeelp! HAR IKKE peiling! Dette MÅ vi finne ut av! Jeg blir gææææææern!!!

  2. Dette var en fin bloggpost. Jeg kjenner igjen alle bøkene fra jeg var liten. Av en eller annen grunn hatet jeg Hvem kan trøste Knøttet. Kjenner jeg blir litt irritert av å se coveret nå. Lurer på hvorfor. Morfar er sjørøver og Det røde eplet er fantastiske, og jeg har lest begge for sønnene mine – mange ganger!

  3. Åh, så herlig!!! Jeg kjenner igjen alle unntatt Annette og Nicolai, og hadde i likhet med deg et traumatisk forhold til Hvem skal tröste knöttet?. De to første hadde jeg helt glemt at jeg hadde lest, så dette var virkelig nostalgisk og en herlig påminner. Jeg tror jeg må la meg inspirere på min blogg og skrive et lite mimreinnlegg, jeg også 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.