The Summer Without Men av Siri Hustvedt

Jeg var lenge ikke spesielt interessert i å lese noe av Siri Hustvedt, inntil jeg så et intervju med henne på Bokprogrammet på NRK. Intervjuet gjorde meg nysgjerrig på verkene hennes, og da denne boka dukket opp via bookcrossing, grep jeg sjangsen.

The Summer Without Men, foto: Elin Bekkebråten SjølieOm jeg hadde forventninger til The Summer Without Men er jeg usikker på. Jeg kan nok si jeg var spent, men ellers hadde jeg egentlig ikke gjort meg store tanker. Boka hadde, så vidt jeg hadde forstått, fått ulike tilbakemeldinger. Noen liket den, andre kunne styre sin begeistring. Så hva kunne jeg egentlig forvente meg av slikt?

Det skulle ikke ta mange sidene før jeg var nærmest forelska i denne boka. Den var intelligent, og fikk meg til å trekke på smilebåndet mang en gang. Bokas hovedperson og hvis synsvinkel vi blir fortalt fra er Mia. Mias mann har forlatt henne til fordel for en yngre kvinne, noe som snur livet hennes på hodet. Et nervøst sammenbrudd og et kort sykehusopphold senere, flytter hun inn i en leilighet i nærheten av moren, og vi følger henne denne sommeren, hvor hun bor alene og underviser unge jenter i poesi (Mia er egentlig lyriker, og har til og med vunnet en pris for sine dikt). Vi blir kjent med menneskene rundt henne: Moren og hennes bokklubbvenninner, gruppen tovårige jenter som skal lære å skrive dikt, og Mias nabo, Lola, med sine to barn og en ektemann som alltid krangler.

Persongalleriet var fargerikt, og jeg ble oppriktig glad i flere av dem. Underfundige Abigail, den gamle damen med broderiene som slett ikke var som man forventet seg av en eldre kvinne, tror jeg sågar jeg kan driste meg til å si at er en av mine favorittkarakterer i boka. Vittig og skarp innlemmer hun Mia i sine broderihemmeligheter, og de utvikler et nært vennskap.

Jeg kunne antakelig trukket fram flere sitater fra boka hvor jeg tenkte «Ja!» (eller noe deromkring) inni meg, men jeg skal kun presetere to. Det ene er fra tidlig i boka, det andre mot slutten. Jeg synes de begge sier noe om oss mennesker, på godt og vondt:

«What do we know about people really? I thought, What the hell do we know about anyone?»
– s. 44

«We all smell of mortality, and we can’t wash it off. There is nothing we can do about it except perhaps burst into song.»
– s. 209

Boka generelt er full av litterære referanser. Ikke alle er like åpenbare, men ei bok som peker til både Jane AUsten og Milton treffer meg gjerne i hjertet.

Nå som boka har vært hos meg, skal den reise videre, til min bookcrossing- og dansevenninne Haugtussa. Jeg håper hun også vil få glede av den.

7 kommentarer til «The Summer Without Men av Siri Hustvedt»

  1. Jeg hører til de som ikke var spesielt begeistret for denne.
    Irritererer meg at dette var min første Hustvedtbok for nå har lysten til å ta
    for seg resten av forfatterskapet fått et alvorlig skudd for baugen.

  2. Jeg elsker Hustvedt!! Liker universet hennes som ofte er knyttet til norskettede i USA. Er ikke ferdig med denne enda (Kindlen min gikk tom for strøm) men har lest de fleste andre. Liker faktisk henne bedre enn Paul Auster, selv om jeg opplever noen av bøkene som beslektede. Jeg synes PA ofte skriver om «den samme mannen.» Intelligent, middelaldrende, høyt utdannet, som lever ganske isolert, evt har et påfallende (og valgt) dårlig nettverk. Hovedpersonen i «Det jeg elsket», som ironisk nok er min favoritt hos Hustvedt, er påfallende lik denne hovedpersonen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.