My real children av Jo Walton

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe My real children av Jo Walton, men jeg må si jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for dette har definitivt vært en av årets beste leseropplevelser så langt. Boka startet jeg på da jeg var på en aldri så liten London-tur for snaue to uker siden, og jeg leste den ut like etter.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Året er 2015 og vi møter den Patricia på 89 år. Hun bor på sykehjem, og i journalen hennes står det «i dag er hun forvirret». For Patricia lever med to sett minner, og begge minnene er like sterke! Så går vi tilbake i historien, og Patricia er ei lita jente på ferie med sin gudfryktige middelklassefamilien. Det er store planer for brorens utdanning, men for henne er det naturlig nok ingen større planer utover mann og barn. Så kommer krigen, broren og faren dør, og hun får sjansen til å studere ved Universitetet i Oxford. I Oxford møter hun Mark, en underlig skrue som hun forlover seg med nesten med det samme. Når Mark uteksamineres et år senere, gjør han det langt dårligere enn forventet, og oppskaket ringer han Patricia: Hvis de skal gifte seg, må det bli nå eller aldri! Og det er her historien deler seg i to. Vi følger etter dette vendepunktet to parallelle livsløp: Et hvor hun svarer «nå», og et hvor hun sier «aldri».

Å følge to parallelle liv var veldig spennende. De fleste av oss tenker nok på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg, og her får vi nettopp se dette. I tillegg er verdenshistorien svært forskjellig i de to livshistoriene, og det blir i løpet av boka referert til den berømmelige sommerfugleffekten: Var det Patricias valg som påvirket verdenshistorien, eller var det andre ting? Det får vi aldri vite, men tanken er besnærende.

Boka var virkelig godt skrevet, og hadde et konstant driv. Det var rett og slett vanskelig å legge den vekk, og selv om jeg hadde andre ting å gjøre, tok det ikke lang tid før jeg hadde slukt den. Og det sier faktisk noe, når det gjelder meg.

Selv om jeg personlig ville ha kategorisert boka under science fiction (alternative virkeligheter), er det helt sikkert de som vil protestere høylytt, noe jeg faktisk kan forstå. Dette er helt klart ei bok også de som ikke leser fantastisk litteratur kan få stor glede av, da den berører også mange andre tema, både politisk og det mer hverdagslige. For eksempel snakkes det om forhold mellom to av samme kjønn og lover rundt dette, bare for å nevne ett av mange.

Boka, som kom ut i 2014, er dessverre ikke oversatt til norsk, i hvert fall ikke per i dag. Men det er lov å håpe? Dette er virkelig ei bok jeg kunne ha tenkt meg å formidle videre i biblioteket!

8 kommentarer til «My real children av Jo Walton»

  1. Åh, dette hørtes ut som en perfekt bok for meg. Jeg liker tanken på to parallelle historier med sommerfugleffekten som utgangspunkt. Ganske frustrerende med alle disse knallgode engelske bøkene som ikke kommer på norsk, i grunn! 🙂

    1. Oi, fikk jeg det til å virke som om det var fokus på sommerfugleffekten? Det var egentlig ikke meningen. Tanken synes jeg er besnærende, men det er egentlig ikke et fokus i boka…

      For meg personlig er ikke oversettelser så viktig, men jeg opplever at jeg ikke får formidlet bøker jeg synes bør formidles i jobb, siden det er så mange som ikke leser på engelsk.

  2. Flott og veldig fristende omtale Elin, noterer tittel bak øret til en evt. fremtidig Londontur 🙂 Leser selv akkurat nå om en gammel og kanskje forvirret dame som går på langtur og ser seg tilbake. Din bok høres ut som spennende siden den muligens er sifi, vanskelig balansegang å få til, men det høres ut som det funket her.

    1. Det er ikke så mye vi opplever Patricia som en gammel, forvirret dame, stort sett er hun svært oppegående. 😉

      En annen bok jeg kan anbefale, som balanserer mellom vår virkelighet og scifi, er The Time Traveler’s Wife (eller Den tidsreisendes kvinne på norsk) av Audrey Niffenegger. (Men ikke se filmen, den ble en klissefilm, og ikke halvparten så god og nyansert som boka).

          1. Så synd at Blogspot tuller seg og du ikke får lagt inn kommentar. Jeg vet ikke hvorfor 🙂 Jeg er uansett glad for å ha lest boken, og at du har mottatt mine takksigelser 🙂

Legg igjen en kommentar til Elin Bekkebråten Sjølie Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *