Da jeg var «over dammen» sommeren 2013, fikk jeg også med meg en tur til Kanada. Jeg har venner i Vancouver, som er felles venner med venner av meg som jeg besøkte i USA, og vi kjørte bil opp for å besøke dem et par dager. Min kanadiske venninne tok meg med på byens bibliotek, Vancouver Public Library.
Dagens bibliotekbygning ligger på Library Square (350 West Georgia Street), hvor hovedutlånet har ligget siden 1995. Biblioteket er på ni etasjer, og hvis du ser bilder tatt ovenfra, ser det ut som en spirat! Et ganske unikt bygg, med andre ord.
Når du kommer inn hovedinngangen, kommer du ikke rett inn i biblioteket, men du kommer inn i en slags «gang» eller «hall» med kafé og små, koselige butikker. Man må litt lenger inn i bygget før man kommer til selve biblioteket, som jeg opplevde som lyst og luftig, selv om de en del steder hadde mange, høye bokhyller.
Siden jeg ikke var alene, fikk jeg ikke tid til å utforske biblioteket så mye som jeg hadde lyst til, men her er en video jeg har laget fra besøket mitt:
Historien om Carrie er nok kjent for de fleste. Vi møter ei jente som er vokst opp med en fanatisk kristen mor, hennes far døde før hun ble født, og hun blir mobbet av klassekammeratene. Carrie oppdager at hun har telekinesiske evner, og bestemmer seg for å bruke disse for å utføre en hevn mot de som har voldt henne så mye smerte…
Jeg må si at Carrie var en god start på min 1974-utfordring. Boka var spennende, og selv om jeg visste hva som kom til å skje, mener jeg at Stephen King allikevel klarer å bygge opp en fin spenningskurve. Jeg liker også hvordan han har inkludert «rapporter» av ulike slag underveis. Noen har sågar kalt den en brev- og dagbokroman, noe jeg ikke er helt enig i, men den kan kanskje minne om det. Uansett, jeg liker stilen den er skrevet i, og likte også at den var delt i tre hoveddeler.
Slik jeg ser det, kan Carrie leses som en kritikk mot mobbing og mot religiøs fanatisme. Jeg vet ikke hvor «opp i dagen» dette egentlig er, og kanskje andre ikke leser det slik, men for meg er det slik. Det er klassekammeratenes ustanselige ydmykelser og morens hysteriske og forkvaklede religionsoppfatning som får det til å tippe for Carrie.
Ja, dette har definitivt vært en god leseropplevelse for meg.
She sighed. ‘Oh, God, to be in the flyship cruising through the void. That’s what I long for: an infinite void. With no human voices, no human jaws masticating plastic chewing gum in nine iridescent colors.’
Jeg ble nok litt glad i hjertet mitt da jeg oppdaget at Knirk skal ha samlesing av min absolutte favorittbok, Neverwhere. Boka har jeg lest mange ganger, og kan godt lese den en gang til, så jeg tenkte jeg skulle slenge meg med. Meningen er å blogge om boka 9. mars, og det må jeg jo klare å få til?
Årets første fredagsdikt kommer fra Island! Det vil si, dette innlegget er skrevet på forhånd, men jeg befinner meg denne dagen på den vakre sagaøya. Jeg besøkte Island for første gang sommeren 2010, og forelsket meg i landet nærmest momentant. Det faller seg derfor naturlig at dagens dikt må hentes nettopp herfra, og jeg har valgt en gjendiktning av et dikt av Steinn Steinarr. Det finnes i diktsamlingen Reise uten destinasjon, som kom ut på Bokvennen i 2007, og som er gjendiktet av Kristian Breidfjord.
Stein Steinarr (1908 – 1958) kom fra den vestre delen av Island, og het egentlig Aðalsteinn Kristmundsson. Han regnes for å være blant de første, store islandske dikterne innen modernistisk diktning, og ga ut flere diktsamlinger. Reise uten destinasjon er en samling av utvalgte dikt, og diktet jeg har plukket ut var opprinnelig utgitt i Rauður loginn brann, som kom ut i 1934. Diktet oppfatter jeg som vakkert og litt sårt. Det skaper en fin stemning, om enn kanskje litt melankolsk.
Måneskinn
Og vannet stirrer opp med kalde øyne
på stjernehimlen over bleke tinder.
Og inni dalen bølger trærnes skygger
til månens triste strimelys sin dans.
Og over sanden, lange, lange leier
lyser månen på ditt spor, du trette
mann og brer den kalde, rare glansen
ned på ditt ansikt.
Jeg ser deg nå forsvinne inn i skyggen.
Og over allting våker taushet – taushet.
Årets første utleste bok ble i år Fortunately, the milk av Neil Gaiman. Det ble en lettbeint start på året, noe som egentlig passet meg bra. Min utgave er illustrert av Skottie Young, og utgitt på det amerikanske forlaget Harper Collins. Den britiske utgaven har en annen illustratør, så det er mye mulig jeg kommer til å anskaffe meg denne også…
Som vanlig briljerer Neil Gaiman med sin fantasi. Dette er si leken bok, og jeg synes Skottie Youngs illustrasjoner passer perfekt. Noen vil kanskje synes at man trenger et barn å lese boka for som unskyldning, selv synes jeg fint voksne kan lese den alene. Den er morsom, og fin som lettere underholdning, for eksempel på toget hjem etter jobb…
Leseåret 2013 har vært så-som-så for min del. Ikke at det har manglet på gode leseopplevelser, men jeg kan ikke huske sist jeg leste så få bøker i løpet av et år. Jeg har lest ut 25 bøker, som er halvparten av hva jeg ser på som normal mengde bøker på et år for meg. På den annen side, året har vært hektisk med andre ting, både privat på på (ny) jobb.
Det er spesielt tre bøker som skiller seg ut i positiv betydning for meg dette året. Tre svært forskjellige bøker, som har gitt meg gode leseopplevelser på hver sin unike måte. Jeg har skrevet bokomtale for alle bøkene, og for å lese mer om hva jeg tenker rundt bøkene, er det bare å klikke på titlene til bøkene.
The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman kom ut mens jeg var på ferie i USA, og jeg angret litt på at jeg hadde forhåndsbestilt boka, for å sende den hjem. Jeg endte opp med å kjøpe boka som e-bok i tillegg, og flyreisen hjem til Norge, som jeg hadde planlagt skulle brukes på å sove, brukte jeg på å sluke denne fantastiske boka istedet. Neil Gaiman skuffer aldri…
Jordmora av Katja Kettu er kanskje av de beste bøkene jeg har lest, når jeg tenker på litterær kvalitet. En rå og brutal bok, som på ingen måte var som jeg hadde forventet meg.
Odinsbarn av Siri Pettersen har kanskje vært en av årets største leseropplevelser. Det var virkelig en reise, og jeg føler jeg har fått noen nye venner, som jeg gleder meg til å møte igjen i neste bok. Siri Pettersen har virkelig gitt meg en litterær gave i denne boka!
For 2014 har jeg laget meg selv en utfordring: Jeg skal lese bøker utgitt i 1974. Mer om hvorfor kan leses på min engelske bokblogg, Hidden in a Book. Hvordan var ditt leseår i 2013, og har du noen lesemål for 2014?
Det er vanskelig for meg å ikke være entusiastisk når jeg skal snakke om Siri Pettersens bok Odinsbarn, den første boka i fantasy-serien Ravneringene. Boka kom ut i høst, og mottok mange lovord. Forfatteren er jeg «venn» med på ulike sosiale medier, og jeg traff henne da jeg var på Forfatterene kommer, Gyldendals bokmøte i høst. På en måte har jeg et slags bekjentskap med henne, men jeg er fast bestemt på at dette ikke er med på å farge min oppfatning av boka – jeg var en blanding av skeptisk (siden «alle» likte boka) og nysgjerrig da jeg satte i gang, og tenkte vel mest at dette ville være «helt grei» fantasy. Jeg skulle blie positivt overrasket – heldigvis!
Odinsbarn har nok vært en av mine største leseropplevelser i 2013. Det er mye jeg liker med boka – ikke bare er den åndeløst spennende, men Siri Pettersen har klart å lage levende og troverdige karakterer. Det er flere av dem jeg ble oppriktig glad i, selv om ingen dem er «perfekte». De er komplekse, ikke ikke kun gode, eller kun onde (selv om det definitivt var noen jeg ikke helt hadde sansen for. Dessuten tror jeg det er karakterer jeg vil forstå bedre lenger ut i historien (som jeg må vente i ulidelig spenning på i kanskje et år for å få lest fortsettelsen på).
Boka er dessuten et godt eksempel på hvordan man med fantasy som genre kan berøre tema som kanskje ikke er like enkle å ta opp ellers: Her har vi både en krass religionskritikk og problemer rundt fremmedfrykt. Forfatteren stiller spørsmål rund det med å tro blindt på en gud, uten å stille spørsmål ved handlinger eller avgjørelser som gjøres i gudens navn. Man ser lett likhetstrekk med våre egne store religioner.
Noen ganger henger sågar dette med fremmedfrykt og religion sammen: Deres tro sier noe om folk som er annerledes, om odinsbarna. De bringer med seg råta sier de. En rekke myter er spunnet rundt et folkeslag de ikke egentlig kjenner, og dette er noe Hirka virkelig får kjenne på i løpet av boka.
Er det noe som helst jeg skulle sette fingeren på, så må det være språket. Dessverre er ikke dette det jeg vil kalle perfekt – underveis var det noen enkelte formuleringer eller ord som fikk meg til å stusse. Når dette er sagt, synes jeg ikke de var så plagsomt at det ødela opplevelsen av boka. Faktisk er det slik at jeg likte resten så godt, at det fort ble glemt.
Som sagt – jeg må vente nesten et år før neste bok kommer ut. Kan noen komme med en tryllestav og trylle boka ferdig nå? 😉
Med denne fine sangen, «Det som sner» fra filmen Jul i Flåklypa, og sunget av Aslag Haugen fra Hellbillies og Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars, vil jeg ønske dere alle en riktig GOD JUL!
Jeg leser normalt ikke Dagbladet, men det hender seg jeg tar en kjapp titt på litteratursidene på nett for å se hva som står. En regnfull mandag i september stod det en anmeldelse av en ny, finsk forfatter, Katja Kettu. Dagbladets Cathrine Krøger sier i anmeldelsen at «Noe av det mest fantastiske ved denne boka er stilen. Språket har en rocka blanding av råhet og poesi som muligens kan kalles typisk finsk.» En slik beskrivelse av språket, sammen med tema, pirret virkelig min nysgjerrighet, og jeg bestemte meg for å låne boka på biblioteket.
Dette er så langt fra en klissete kjærlighetsroman som du kan komme. Selv om drivkraften i historien er nettopp kjærlighet, så er den rå og brutal. Like rå og brutal som krigen historien er lagt til. Råskapen gjenspeiler seg også i språket, som noen nok vil beskrive «friskt», men «rått» mener jeg eren bedre beskrivelse. Det er lett å se at Kettu bruker språket som et medvirkende virkemiddel for å vekke ubehaget ved det hele. Om språket er «typisk finsk», som Cathrine Krøger lurer på om det er, tviler jeg sterkt på, men rett meg hvis jeg tar feil.
Det er flere partier i boka som fikk det til å knyte seg i magen min av ubehag. Noen ganger ble jeg rett og slett kvalm av de handlinger krig kan få mennesker til å gjøre. Jeg trenger ikke engang detaljene for å forstå grusomheten, og her briljerer Kettu: Det er kanskje de gangene hun overlater det til fantasien å forstå hva som har skedd at ubehaget er størst.
Kettu klarer i Jordmora dessuten å vise at mennesker er kompliserte. Dette vises kanskje aller best i Johannes, som lider av Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det blir ikke sagt rett ut at at han har det, men måten Kettu beskriver hans oppførsel, og ikke minst i hans dagboknotater, blir det ganske tydelig. I Ukraina var han med på å både beordre og utføre grusomme krigshandlinger som SS-offiser, noe han bærer sterkt preg av. Samtidig er han ikke noe ondt menneske, til tross for de grusomme handlingene han har utført. Kanskje det er nettopp derfor han blir så sterkt preget?
Jordmora er antakelig ei av de beste bøkene jeg noen sinne har lest. Jeg sier ofte at de fleste historier er fortalt tidligere, men jeg har i hvert fall ikke lest ei bok som ligner før. Kettu briljerer med sin orginalitet, og hun har språket i sin hule hånd (jeg nekter å tro at dette kun er en fantastisk god oversettelse, selv om det selvsagt er det også). Dette til tross, dette er ikke ei bok jeg vil anbefale hvem-som-helst å lese. Jeg ser ikke på meg selv som en «sart sjel», men det var partier i boka som fikk selv meg til å måtte legge vekk boka for å dra noen ekstra, dype pust. Boka inneholder det mange omtaler som «triggere», så hvis f. eks. sterke voldtektsscener er noe som «trigger» deg, anbefaler jeg deg å la boka ligge, og heller lese ei annen god bok. Men har du ikke problemer med slikt, vil jeg definitivt anbefale deg å lese den!
