Barneskrik ble dikt på do

For oss som har blogget om bøker og litteratur i en årrekke er Kristin Storrusten et kjent navn. Hun er kanskje best kjent som skribent for Bokmerker.org, men har også vært med på å lage den litterære podcasten Folk som liker bøker. Med en master i litteraturformidling er det kanskje ikke rart at hun havnet i stallen til Norsk Bibliotekforening, og heller ikke at hun var med i boka Les meg: håndbok i litteraturformidling, som kom ut i 2016. I august debuterer hun med egen bok, og kommer ut med diktsamlingen Barsel på Tiden. Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Kristin, og jeg møtte henne i Norsk Bibliotekforenings lokaler en ettermiddag i juli.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Du kommer ut med lyrikk, var det et bevisst valg av genre?

Nei, det var et veldig lite bevisst valg. Siden jeg alltid har likt å skrive var det nok ikke så mange som ble overrasket over at jeg kommer ut med bok, men at det ble lyrikk var kanskje ikke så forventet. Aller mest overrasket ble jeg nok selv. Selv om jeg hadde klart for meg en tematikk, laget jeg ikke noe tankekart eller slikt. Faktisk skrev jeg alt på mobiltelefonen. Jeg har fulgt den svenske bloggeren og forfatteren Sandra Beijer som fortalte om hvordan hun skriver på mobilen, så da tenkte jeg å prøve det også. Jeg har skrevet i notatfunksjonen, som jeg har redigert på datamaskinen etterpå.

Ellers er jo lyrikk en bred genre. Når noen spør meg om hva slags lyrikk jeg skriver, sier jeg at jeg ikke skriver på rim. Jeg bandt meg egentlig ikke til en bestemt genre i prosessen. I høst sendte jeg 18 ganske ulike dikt til forlaget, og håpet på det beste. Heldigvis ble jeg mottatt veldig positivt. Jeg forventet å få beskjed om hva jeg måtte kutte og hva som var svakt. Men jeg fikk egentlig bare beskjed om å skrive mest mulig. Så jeg skrev i vei, og fikk god hjelp fra redaktøren min Kjetil Strømme Jørve til å «plukke ned» diktene.

Du har full jobb og to barn. Hvordan fikk du tid til å skrive midt oppe i dette?

Min yngste datter ble født i mars i fjor, og hun skrek mye. Selv etter de typiske tre månedene fortsatte hun å skrike, og da hun omsider startet med å sove om kveldene og ikke skrek så mye, fikk jeg plutselig små luker av tid for meg selv. Jeg skrev mye på do, i dusjen, på bussen… Opprinnelig begynte jeg på en tegneserie, men det ble ikke noe av. Den største arbeidsmengden har vært de siste rundene for å få ferdig manus og omslag. Det har vært vilt. Fordelen har vært at noen har gitt meg en tidsfrist, og det er lettere for meg å jobbe i timevis når jeg vet at noen konkret trenger det jeg gjør. Jeg misliker egentlig det at man aldri vet om det kreative man gjør faktisk blir noe av. Språkvask derimot, det blir det noe av.

Hadde du en bestemt målgruppe du skrev for?

Ja, absolutt. Jeg har skrevet til folk som har fått barn, kanskje i størst grad kvinner. Men alle foreldre, egentlig. Dette med barsel er det egentlig ikke skrevet noe særlig om. Å få barn er som livet ellers – det har både gode og dårlige sider. Jeg er ikke redd for å skremme folk som ikke har barn selv, heller for at diktsamlingen skal oppfattes som for mørk. Det er jo mye humor i diktene også.

I diktene dine sier du ting som av noen kanskje ikke regnes som noe man bør si om å få barn, men tror du at du sier noe mange tenker når de har små barn?

Jeg kan ikke snakke for alle andre, men det er vanlig å synes det er tøft. Valget om å få barn er ikke noe man kan angre på. De fleste andre valg i livet kan man gjøre noe med, skille seg for eksempel, men barnet kommer ikke med returlapp.

Poesi har den store fordelen at det kan være mer tankebasert enn handlingsbasert. Jeg har forsøkt å skrive noe «ekte» innenfra. Dette har på et vis blitt et feministisk prosjekt, nemlig å skrive fram kvinnehistoriene som ikke blir skrevet ellers. Folk ser ikke de kvinnene som ikke kommer seg ut, som sliter med ammingen, og som kanskje ikke har det så lett.

Som mange vet er jeg veldig glad i Internett, og har vært aktiv på nettet i mange år. Jeg tenkte at mammaforumene ville være et bra sted å finne et fellesskap, men det var konkurransementalitet der. Det ble dessverre ikke et positivt fellesskap for meg, og jeg har blitt overrasket over hvor dømmende og beint frem misledende mange kan være.

Føler du at du utleverer deg selv i diktene dine?

Nei, egentlig ikke. Jeg er vant til å skrive mye på nettet, og er en utadvendt person som både snakker og skriver mye i offentligheten. Dessuten er jo dette skjønnlitteratur, altså fiksjon, selv om den er inspirert av det selvbiografiske. Noen av tingene er mine egne, andre er lånt fra andre, og noen er rett og slett diktet opp.

Takk til Kristin Storrusten for intervjuet. Boka hennes kommer som sagt ut i august, og jeg regner med at jeg skriver en bokomtale av diktsamlingen her på bloggen etter at boka har kommet ut.

Smakebit på en søndag

Ei av bøkene jeg leser for tiden er Vår verden er dugg, som jeg leser i forbindelse med SFF-lesesirkelen jeg er med i. Jeg ramlet over et lite utdrag fra tidlig i boka, som jeg følte jeg bare måtte dele:

«Vi velger selv hvem vi tror på og hvem vi ikke tror på. Men lytt like mye til hjertet som til hodet, Tarak. Jeg har gjort mine valg. Og du må gjøre dine
Jeg husker jeg så på ham. Lenge. Tok inn det gamle, rynkete fjeset. Det nesten skallete hodet, med hvite krøller rundt ørene.
«Jeg tror på deg, bestefar,» sa jeg endelig.
Og så omfavnet vi hverandre.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Smakebit på en søndag

Jeg leser som vanlig flere bøker på én gang, og ei av bøkene jeg leser for tiden er Reading Lolita in Theran av Azar Nafisi. Jeg må si at jeg er overrasket over godt jeg liker boka, og her er en liten smakebit fra den:

Over the many years I have known Mahshid, she has rarely alluded to her jail experiences, which left her with a permanently impaired kidney. One day in class, as we were talking about our daily terrors and nightmares, she mentioned that her jail memories visited her from time to time and she had still not found a way to articulate them. But, she added, everyday life does not have fewer horrors than prison.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Løpeturen som nesten regnet vekk

Etter at jeg startet å løpe, har jeg funnet at det gjør mye godt for min mentale helse, og i det siste har jeg kanskje ikke vært like god på å komme meg ut som jeg burde. Da jeg sola som skinte i dag tidlig, gledet jeg meg virkelig til å komme meg ut for løpetur i ettermiddag, så jeg kan ikke nekte for at skuffelsen var stor da det øste ned da jeg kom ut døra og skulle sette i gang med dagens løpeøkt.

Selv om været var øs pøs, kunne jeg ikke la det stoppe meg, og jeg sette i gang. Jeg er veldig fornøyd med at jeg kom meg ut, men turen ble definitivt ikke helt som jeg hadde håpet. Resultatet ble kun 3,51 km på 31:21, med andre ord en gjennomsnittsfart på 8:56, som er rimelig treigt. Ikke akkurat futt og fart. Men jeg kom meg ut! Og dét er det viktigste akkurat nå…

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Kliss klass løpesko
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Jeg tror jeg gir opp…

I forbindelse med Bokbloggerprisen forsøker jeg å lese Bøddel av Torgrim Sørnes. Selv om jeg var håpefull i begynnelsen av boka (med åpningssetningen «Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv.»), må jeg innrømme at jeg er i ferd med å gi opp. Tema skulle tilsi at dette var noe som kunne fenge meg, men etter snart 40 sider er jeg altså i ferd med å gi opp. Boka kjeder meg. Dessverre. Det er noe med måten den er skrevet på. Her er et lite sitat, hentet fra side 30:

Én ting var at sjørøverne nå var borte – dels som følge av endrede politiske konstellasjoner rundt Østersjøen, dels fordi de hadde blitt hengt uten pardon alle sammen – i tillegg hadde kong Christian V kommet med en ny straffelov.

Jeg skal forsøke å lese litt til, så får jeg se om jeg fortsetter med boka eller ikke.

Er du slik at du gjennomfører ei bok du har startet på, uansett, eller klarer du å legge den vekk hvis du ikke liker den?


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Det er søndag i dag, så stikk over til Maris blogg og les smakebiter!

Når det gjør vondt å lese

Jeg har brukt ufattelig lang tid på å komme meg gjennom Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Årsaken er ikke, som noen kanskje kan tro, at jeg ikke liker boka, men rett og slett fordi dette har vært ei vond bok å lese.

Arv og miljø er ei bok full av symbolikk som skaper en dirrende spenning. Det er drømmer, hendelser, og ting som peker mot noe som har skjedd. I litt over første halvdel av boka ligger det hele tiden under overflaten og ulmer, til vi møter nærmest en eksplosjon av en spenningstopp som drar «det unevnelige» fram i lyset. På denne måten har Vigdis hjorth, sammen med et knakende godt språk, skapt et lite kunstverk av ei bok.

Noe koselig lesing syntes jeg ikke boka var. Vi blir servert et skikkelig familiedrama med arvetvist, svik og turbulens. Jeg har fått høre at boka skal være til dels selvbiografisk, men jeg må innrømme at dette var noe jeg som leser ikke bet meg merke i. Det var ikke slik at jeg satt og tenkte «stakkars Vigdis» mens jeg leste boka. Med andre ord kan den helt fint leses uten å kjenne til noe som helst av Hjorths bakgrunn.

Boka er på kortlista for Bokbloggerprisen 2016. Den er også nominert til årets Nordisk råds litteraturpris, samt en rekke andre priser.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Smakebit på en søndag

Jeg traff Peadar Ó Guilín på EasterCon påsken 2013. Vi stod og ventet på bussen som skulle ta oss til hotellet vi bodde på, og kom i prat. Den gangen ante jeg ikke at han var forfatter, det fant jeg først ut senere. Han har gitt ut bøker tidligere, men The Call er den første ungdomsboka han har gitt ut, og den kom ut i fjor. Her er en liten smakebit fra boka, og den er hentet fra begynnelsen.

So they tell her. About the Three Minutes and what has happened to her older brother. And she laughs, because that’s her nature and the whole situation is absurd. It’s one of her dad’s stupid pranks! Of course it is.

But they keep the horrible story going and the fear builds up and up inside her until she screams at them, hysterical, horrified, ‘You’re lying! You’re lying!’ She falls, her awkward left leg giving way.

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Mr Mercedes av Stephen King

Den første boka jeg leste i 2016 var Finders Keepers av Stephen King. At dette var andre boka i en trilogi visste jeg ikke før jeg nærmet meg slutten av boka (bøkene kan med andre ord leses enkeltstående), og det var da jeg skjønte at jeg gjerne ville lese første bok for å finne ut mer om forhistorien til Finders Keepers, som det ble referert til underveis. Med andre ord er Mr Mercedes første bok i krimtrilogien om den pensjonerte politimannen Bill Hodges.

Å være den som leser mest krim skal jeg ikke skryte på meg, og stort sett har jeg mine faste «gå til-forfattere» innen genren. I tillegg har jeg vel kanskje alltid tenkt på Stephen King som en skrekk-/grøsser- og fantasyforfatter, siden det er innen dette jeg har lest bøker av ham tidligere (bortsett fra boka hans om å skrive). Med andre ord hadde jeg egentlig ikke så mange forventninger til hvordan krimen hans skulle være.

Jeg kan vel bare si det først som sist: Stephen King takler krimgenren godt. Selv om vi som lesere tidlig i boka vet hvem morderen Mr Mercedes er, er det ikke her spenningselementet ligger. Spenningen ligger i hvordan Bill Hodges løser saken, hvordan han sakte men sikkert nøster seg fram til en løsning. Dessuten digger jeg språket, og for ikke å snakke om detaljene. At King er svært bevisst på språk og detaljer er det liten tvil om.

Nå gleder jeg meg til å lese siste boka i trilogien, og jeg har skumle planer om å få lest den i løpet av 2017!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

The Wolves of Mercy Falls-serien av Maggie Stiefvater

Jeg plukket med meg The Wolves of Mercy Falls-trilogien av Maggie Stiefvater på bookcrossing-konventen i Oxford i april 2015, og jeg har omsider fått lest alle tre bøkene. Shiver, Linger og Forever kom ut i perioden 2009 til 2011, og i 2013 kom det ut en fjerde bok i serien, Sinner, men dette er en enkeltstående bok som så vidt jeg har forstått fint kan leses uten å ha lest de andre bøkene. Jeg er ikke lest Sinner enda.

Trilogien handler først og fremst om Grace, som lever i en liten by i Minnesota. Som fireåring blir Grace angrepet og bitt av ulver, men blir reddet av en annen ulv, som hun i årene som kommer kjenner en sterk forbindelse med. Denne ulven er Sam, som veksler mellom å være mennske om sommeren og ulv om vinteren. Den første boka skifter synsvinkel mellom Grace og Sam, mens i bok to introduseres vi til flere karakterer, samt at den og bok tre fortelles fra Isabelles og Coles synsvinkler i tillegg til Sams og Graces.

Jeg likte denne trilogien veldig godt. Ved at vi blir fortalt historien fra ulike karakterers synsvinkel gjør at vi opplever historien fra ulike sider. Dette liker jeg godt, og det er med på å understreke at en histore kan sees fra ulike sider.

Trilogien er både spennende, samt at den har en fin liten kjærlighetshistorie. Hadde den kun inneholdt kjærlighetshistorien, hadde jeg nok ikke syntes trilogien var like leseverdig, selv om jeg liker språket i bøkene. Kjærlighetshistorien synes jeg rett og slett ikke er spesielt unik, men jeg liker spenningen i resten av historien. Det er gode karakterbeskrivelser, som framstår som troverdige. De er ikke perfekte, vi kommer inn på psykisk helse, hva rus og berømmelse kan gjøre med mennesker, frykten for det ukjente og andre temaer som stadig er like aktuelle.

Bøkenes målgruppe er i utgangspunktet unge voksne, men som så mange andre bøker med samme målgruppe kan de fint leses av oss andre voksne også. Nå gleder jeg meg til å få lånt Sinner på biblioteket, jeg er nysgjerrig på hvordan den er!


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Romjul i Køben

I mars var jeg i København i forbindelse med jobb, og jeg fikk ikke tid til stort annet enn å besøke biblioteker og innimellom spise litt… Da jeg fant ut at jeg skulle ta meg en liten ferietur i romjula, falt valget på København. Det var egentlig litt tilfeldig, for egentlig tenkte jeg på å reise til London, men det var til København jeg fant billige flybilletter.

Jeg ankom byen om morgenen andre juledag, fant metroen og suste avsted til hotellet jeg skulle bo på. Jeg hadde funnet et billig hotell i nærheten av Nyhavn, Hotell Sankt Annæ. Egentlig hadde jeg ikke de store forventningene til hotellet, men da jeg sjekket inn, klokka kvart på tolv på formiddagen, oppgraderte de rommet mitt fra enerom til et lite dobbeltrom, helt uten at jeg ba om det eller trengte å betale for det. Rommet var riktignok ganske lite, men standarden var OK. Det eneste jeg skulle ønske var at jeg hadde vindu ut til byen heller enn inn til lobbyen til hotellet – jeg savnet å kunne titte ut for å se hva slags vær det var.

Det ble en hyggelig tur. Jeg fikk truffet mine kusiner, som jeg ikke hadde sett på mange år (!), jeg drakk matcha for første gang, fant koselige kaféer, bokhandler og spiste god mat. Blant annet fant jeg Green Burger, som har kjempegode veganske burgere! Jeg spiste deres «Tease Buger Menu», med ost basert på kokosolje og pommes frites av søtpotet. Det var en de beste burgeropplevelsene jeg har hatt på et slikt hurtigmatsted!

Byoh Matcha Bar og matcha latte er noe jeg har funnet ut om hos Silje Alice. Dette var kanskje det beste tipset jeg hadde fått om København på forhånd. Jeg testet ut deres matcha latte med cashewmelk, og det var utrolig godt! Matcha er en slags japansk te, men smaker ikke som annen te. Den har rett og slett en egen unik smak, og det var helt himmelsk godt!

Av kaffestedene jeg var på var nok Forloren Espresso den kaffebaren jeg likte best. Det var et lite sted, men de hadde utrolig god kaffe. Håndbrygget deres var Kalita-kaffe, og de hadde tre ulike bønnetyper å velge mellom da jeg var der. Jeg besøkte også Hvitfeldt Kaffe, som hadde helt OK kaffe, og en veldig koselig atmosfære.

Bokhandelen jeg likte best å besøke i København var The Booktrader. Dette er et antikvariat/bruktbokhandler med hyllemeter på hyllemeter med bøker. Jeg kjøpte med meg fire bøker jeg hadde lyst på, og betalte tilsammen under 100 DKK! Her kunne jeg sikkert gått i timesvis og sett på bøker, men jeg er redd lommeboka ikke ville ha satt pris på det…

Da jeg satte kursen tilbake til Oslo etter tre dager i Købehavn, kjente jeg at jeg gjerne skulle hatt mere tid der. Jeg håper jeg kan reise tilbake en dag!

Her er noen bilder jeg tok i København:

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
«Tease burger» på Greenburger
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Byoh Matcha Bar
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Nyter min førtse matcha latte.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
På besøk hos The Booktrader.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Koser meg med kaffe i vinduskarmen på Hvitfeldt Kaffe.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016