Kategori: barne- og ungdomslitteratur

Publisert

Har du møtt Unni og Gunni?

Anna R. Folkestad (1983) kommer fra Stord, og debuterte som billedbokforfatter i 2011 med den artige boka Henrik And, anda som helst ville være noe annet. I fjor kom de første bøkene om pingvinene Unni og Gunni, og i år har det per i dag kommet ut én. Alle bøkene er utgitt på Samlaget.

Unni og Gunni
Her er Unni og Gunni!
Mitt første møte med disse snodige pingvinene var da jeg en morgen satte på plass bøker på hylla i min forrige jobb. Jeg har en forkjærlighet for pingviner, og måtte bare plukke opp Unni og Gunni reiser. Det lille jeg kikket på boka ga meg mersmak, og jeg skjønte at dette var en serie jeg måtte kikke nærmere på.

Unni og Gunni bor i en iglo, sannsynligvis i Antarktis. Visste du at alle pingviner bor på den sørlige halvkule? Riktignok bor ikke alle i Antarktis, det bor for eksempel pingviner på New Zealand… Ikke kan pingviner fly heller, selv om de er fugler: Istedet for skikkelige vinger har de «loffer». Det skal finnes minst hele 17 arter pingviner! Jeg er ikke sikker på hvilken art Unni og Gunni er, det har jeg så langt ikke klart å finne ut.

Pingviner møter mange farer ute i naturen, men den største trusselen for disse fantastiske dyrene er global oppvarming, miljøforurensning, tap av habitat og konkurranse om ressursene i havet med mennesket. Dette har ført til at det i dag er arter som er utrydningstruet.

Unni og Gunni er små historier fortalt på utrolig morsomt vis. Selv om det egentlig ikke er så mye tekst i bøkene, så forteller bildene desto mer. Disse bøkene er med andre ord et veldig godt eksempel på hvordan gode billedbøker ikke kun handler om tekst, eller kun om bilder, men at de sammen gjør en helhet. Folkestads strek er virkelig gøyal, og selv om illustrasjonene i og for seg er enkle, er de fulle av humor og mening.

Unni og Gunni reiser

I fjor vant Folkestad Nynorsk barnelitteraturpris for Unni og Gunni reiser, første bok i en serien, hvor de to pingvinene finner ut at det hadde vært kjekt å komme seg litt vekk. Fram med flygerbrillene og det flyvende teppet, kart og kompass, og så flyr de avsted! Hvor? Jo, det er bare å bruke magefølelsen!

På en enkel og forståelig måte kan barna lære begreper som over og under, opp og ned, og liknende.

Unni og Gunni malar

Når vi treffer Unni og Gunni denne gangen, står de utenfor igloen sin og kikker på hjemmet sitt. De synes kanskje det er en aning fargeløst, og bestemmer seg for å male det. Og selvsagt skal alle fargene de har brukes!

Her lærer vi ikke bare om hva slags utstyr man trenger når man skal male hus, men også at selv om man i utgangspunktet har tre malebøtter, med henholdsvis gult, blått, og rødt, så kan man fint blande disse for å få flere farger. Med andre ord – her får vi elementær fargelære, framført på Unni og Gunni sitt vis.

Unni og Gunni gjer det fint

Det er vel ingen grunn til å ikke pynte innendørs selv om man bor i en iglo? Unni og Gunni synes i hvert fall de kan gjøre det fint inne hos seg selv, og finner fram det de trenger. Også i denne boka er det noe å lære – man trenger verktøy som vater, målebånd og hammer når man skal henge opp gardiner eller sette opp ei bokhylle. Også her lærer man enkle begreper som stor, liten, lang og kort, akkurat som i første bok.

Kommer det flere…?

Så langt har det kommet ut tre bøker om Unni og Gunni. Om det kommer flere bøker om Unni og Gunni vet jeg ikke, men det er alltids lov å håpe…

Bøkene er nok beregnet på de minste barna, men jeg tror både foreldre og andre voksne (kanskje med et barnslig sinn) kan ha stor glede av disse bøkene.

Unni og Gunni

Publisert

Inn i elden av Aina Basso

Når det gjelder Aina Basso føler jeg meg som skikkelig «fangirl», og det er egentlig litt flaut. Dette til tross (eller på grunn av?) var gleden stor da Samlaget sendte meg den nyeste boka hennes, Inn i elden. Jeg har rett og slett gledet meg til at den skulle komme siden jeg leste forrige bok, og før jeg visste hva den skulle handle om.

Boka slukte jeg da jeg var i London i ferien. Den var vakker og den var sterk. Jeg gråt og jeg mistet pusten! Jeg ble glad i både Elen fra Kiberg og Dorothe fra København. Som vanlig fortryllet Aina Basso meg med sitt fantastiske og poetiske språk.

At en stor del av handlingen ble lagt til Finnmark var nok også med på å gjøre dette til en så flott leseropplevelse for meg. Etter tre år der oppe, har fylket fått en del av hjertet mitt. Selv om jeg bodde i Vest-Finnmark, fikk jeg besøkt østfylket noen ganger, og har vært i Vardø hele tre ganger på besøk, samt lagt turen innom Kiberg. Jeg kunne se festningen i boka klart for meg, og løp nærmest selv over knausene sammen med Elen.

Urettferdigheten gjorde meg dessuten sint. At sjalusi og mistenksomhet var med på å dømme sterke, flotte kvinner til døden er høyst troverdig. Når jeg i tillegg vet hvor god Aina Basso er på å gå til kildene, skulle det ikke forundre meg det minste om noen av disse kvinneskjebnene er hentet fra historien. Trolldomsprossessene i Vardø er et fascinerende tema.

Tusen takk til Aina Basso for nok en gang å fange meg i sin ordkunst! Og jeg får si som jeg bruker si etter å ha lest ei av hennes bøker: Gleder meg til neste bok!

Inn i elden

Publisert

Dagene før mai av Sanne Mathiassen

Dagene før mai skrevet av Sanne Mathiassen er kanskje den siste boka jeg skriver om for Bokbloggturnéen. Jeg har bestemt meg for heller å konsentrere meg om bøker jeg har lyst til å lese, og ikke ha frister å forholde meg til. Det føles bra! Siden dette da altså er en bokbloggturnébok, så ble den blogget om av Sindre i går, og i morgen er det Åshild sin tur.

dagenefoermai

Helt siden jeg leste ut boka har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle kunne skrive en bokomtale av denne boka. Saken er nemlig den at jeg ikke liker den. På ingen måte. Problemet er bare at jeg ikke klarer å putte fingeren på hvorfor.

For, språket er fint. Det er til tider poetisk og vakkert. Men hva hjelper det, når innholdet ikke taler til meg? Det handler ikke om temaene, de er greie nok: Sjalusi, sorg, ulike mellommennesklige forhold… Jeg har lest mange flotte bøker som handler om dette, bøker jeg har likt veldig godt. Kanskje Dagene før mai er litt rotete? Jeg er usikker. Jo mer jeg tenker på det, jo mer i villrede blir jeg. Jeg leter etter og leter etter gode grunner for å ikke like boka, men det eneste jeg kan komme på er at jeg-personen er helt ufordragelig (selv om det ikke i seg selv gjør ei bok dårlig), og at den ikke taler til meg.

Egentlig hadde det vært best å bare la være å skrive om denne boka, men jeg føler at jeg er forpliktet til det, som deltaker av turnéen. Jeg beklager at jeg ikke klarer å gi en god omtale med bra resonnementer. Saken er at jeg virkelig ikke liker Dagene før mai, jeg klarer bare rett og slett ikke forklare hvorfor.

Publisert

Til Strid vi går!

Kjenner du til Jakob Martin Strid? Hvis svaret er ja, regner jeg med du er like begeistret som meg (hvordan kan man ikke være det?), men hvis svaret er nei, da har du virkelig et bekjentskap å glede deg til.

Mustafas kioskJakob Martin Strid skriver og illustrerer billedbøker, og ofte går de på rim. Rimene er mrsomme, og illustrasjonene er fulle av finurlige detaljer. En av de kanskje mest kjente er Mustafas kiosk, oversatt og gjendiktet av Erlend Loe. Her er en smakebit fra den:

Jeg har pusset nese nå
i godt og vel en uke
Jeg har en tønne full av snørr
den har jeg tenkt å bruke

Til å tømme ut i bakken
grønn og herlig gørr
Tenk, hvor fint, en sommerdag
å stå på ski i snørr

Skikkelig ekkelt, ikke sant? Slår definitivt an hos barna, og gjerne hos oss barnlige voksne. Samtidig som Strid får oss til å grøsse på ryggen, så ligger det noe mer under, en følelse de fleste kan gjenne seg igjen i. For hvem har ikke følt at man snyter ut tønnevis av snørr når man er forkjølet?

Hva med dette rimet, hentet fra Min mormors gebiss? Kan du kjenne deg igjen i tenkegangen?

Min mor er senil
min bror er steril
min onkel har akkurat
spist en bil

Min hund er nudist
Min far er buddhist
Min søster er gift
med en fransk anarkist

Hele familien
er ruskende gal
Det er jo merkverdig
at jeg er normal

Publisert

The Hunger Games-triologien av Suzanne Collins

Hvis du har lest bloggen min før dette innlegget, burde det neppe komme som en overraskelse at jeg nå har lest bøkene i The Hunger Games-triologien av Suzanne Collins. Det har vært litt av en tur, for dette har vært slikebøker uten like, spesielt de to første var vanskelige å legge fra seg. De har påført meg søvnløse netter og ufokuserte dager. Og nå er jeg ved veis ende, og tenkte jeg skulle si noe om dem.

The Hunger Games

Handlingen er lagt til et Nord-Amerika i framtiden, Panem, delt i 12 distrikter og et hovedsete (Capitol). Omtrent 75 år tidligere gjorde distriktene et forsøk på å gjøre opprør mot Capitol og deres undertrykkelse, men dette ble slått hardt ned, og det daværende 13. distriktet ble jevnet med jorden. Som straff på forsøket på opprør, må de gjenværende 12 distriktene sende to barn, en gutt og ei jente, til en arena laget av de såkelat «game makers», for å spille et spill på liv og død: The hunger Games. Representantene blir trukket ut i et lotteri, som alle barn i alderen 12 til 18 må delta i. Når vi møter vår heltinne Katniss, er dagen for å trekke t deltakere for de 74th Hunger Games kommet, og det som ikke må skje skjer: Hennes lillesøster Prim blir trukket ut, og Katniss stormer fram og melder seg frivillig til å ta søsterens plass. Og dermed er vi i gang…

Og når vi er inne på Katniss. Som sagt, hun er vår heltinne. Og hun er virkelig en heltinne etter min smak. Hun er sterk og smart, men hun er ikke på noen måte perfekt. Hun, og egentlig alle de andre karakterene i historien, framstår for meg troverdige. De fleste er mennesklige, og har sine feil. For ikke å snakke om at vi gjennom historien opplever karakterutvikling. Ikke bare hos vår heltinne, men vi kan se det tydelig i Prim, uten at jeg ønsker å gå inn på detaljene rundt, da jeg ikke vil røpe for mye.

Disse bøkene er noen av de mest spennende bøkene jeg har lest. Her snakker vi får-ikke-sove-om-natta-fordi-ma-må-vite-hva-som-skjer-videre-spennende. Jeg skal ikke påstå at dette er verdens første dystopi som berører temaer som meningsløshet med vold, samfunnskritikk, søskekjærlighet, kjærlighet, og alt det der, men det er måten Collins forteller det hele på som gjør bøkene så bra. Dette er hva jeg kaller «slukebøker».

Nå som jeg er ferdig med bøkene føler jeg meg faktisk litt tom. Det har vært en intens leseopplevelse, og jeg har veldig lyst til å lese noe av det andre hun har skrevet, for eksempel The Underland Chronicles. Men akkurat nå skal jeg lese en del andre bøker som ligger og venter på meg.

Publisert

Leseåret 2011

I 2011 klarte jeg å lese hele 91 bøker med stort og smått. Langt flere enn jeg bruker i løpet av et år, men mye av det er selvsagt barnelitteratur, deriblant billedbøker. I tillegg fikk jeg på seinhøsten en betennelse i skulderen, som førte til at jeg måtte ta det litt roligere på jobb en kort periode. Da ble det lesing på jobb, noe jeg sjeldent har tid til ellers.

Leseåret 2011

Fine billedbøker

2011 har bragt meg mange fine billedbøker. Første bok jeg leste i år var Gi gass, Ine av Tore Renberg og Øyvind Torseter, og i tillegg til flotte illustrasjoner var teksten veldig morsom. Man kan rett og slett ikke la være å le av den! Nesa til onkel Knut av Constance Ørbeck-Nilssen med Ragnar Aalbus illustrasjoner var også fin. Det er noe eget med streken til Ragnar Aalbu, som alltid får meg til å smile.

Ei av billedbøkene som gjorde inntrykk i år var Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger. Ersland har det med å skape reaksjoner med sine billedbøker, noe han også viste med denne boka. I fjor leste jeg Det første barnet på månen av ham, ei bok jeg nok mener bestemt ikke er for de minste barna.

Lisa Aisato har etter hvert blitt en av mine favorittillustratører. I år leste jeg hennes Odd er et egg, hvor hun i tillegg til å illustrere har skrevet historien. Jeg tror kanskje jeg kan si dette er en av mine favoritter innen genren billedbok. Da jeg var på barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger i februar, ble boka lest opp av en av byens unge håpefulle. Med de flotte illustrasjonene på storskjerm, ble dette en fin billedbokopplevelse.

Et nytt bekjentskap for meg i 2011 var belgiske Kitty Crowther. Jeg liker illustrasjonene hennes veldig godt, siden de forteller veldig mye. Bøkene inneholder forholdsvis lite tekst, men nettopp på grunn av illustrasjonene, bringer hun med bøkene sine søte historier som, etter min mening, egentlig passer for de fleste.

2011 var året jeg forelsket meg i Oliver Jeffers. Eller, snarere, jeg forelsket meg i hans bøker. Hans Lost and Found kom ut på norsk i år, med tittelen Mistet og funnet. Boka handler om en gutt, som plutselig en dag finner en pingvin utenfor døra si. Gutten tenker som så, at pingvinen har kommet bort, og han setter i gang et lite prosjekt med å få pingvinen hjem… Illustrasjonene er nydelig, og historien er varm og så og fin.

Noen bøker som gjorde inntrykk

Et av årets store temaer for ungdomsbøker har vært dystopier. Jeg kan godt innrømme at dette er en genre jeg finner tiltalende. Ofte fanger bøkene en spesiell, ekkel spenning, som jeg merkelig nok liker godt. Jeg liker at det grøsser nedover ryggen. De to ungdomsbøkene jeg tenker på først når jeg sier «dystopi» og legger til året 2011, er Høsten av Jan Henrik Nielsen og Matched : Cassias valg av Ally Condie. Begge er sterke og spennende bøker jeg kan anbefale på det varmeste.

Jeg har også begynt å lese tegneserien The Walking Dead av Robert Kirkman. Da jeg først satte i gang ble jeg rett og slett hekta. Jeg har så langt lånt albumene på biblioteket, så nå håper jeg de skal få album 15 innen jeg flytter… Hvis ikke, så må jeg kanskje fjernlåne?

Pomegranate soup av Marsha Mehran ga meg et spennende innblikk i persisk matkultur, samt at jeg lærte noe nytt om iransk historie. Boka er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av vampyrer. Lenge før det ble «hipt». Et nytt bekjentskap var Dead, Undead, or Somewhere in Between av J.A. Saare, første bok i serien Rhiannon’s Law. Jeg leste førsteutgave av boka, men har skaffet meg den forbedrete utgaven, som jeg har planer om å lese i 2012, samt bok to i serien.

Omsider fikk jeg også lest The Graveyard Book av Neil Gaiman. Forfatteren er min favoritt, og boka skuffet ikke. En annen forfatter jeg liker godt, er John Ajvide Linqvist. I år fikk jeg lest to av bøkene hans: Menneskehavn og Lilla stjärna. Begge gode bøker, og jeg likte kanskje spesielt godt den første.

På tampen av året leste jeg ut The Help av Kathryn Stockett. Boka, som av underlig grunn har fått navnet Barnepiken på norsk, ga et godt inblikk av de svartes situasjon i de amerikanske Sørstatene på 60-tallet. Jeg har ikke fått skrevet noen omtale av boka enda, men jeg håper jeg får gjort det om ikke lenge.

Kjære gjensyn

Jeg har satt i gang med å lese omigjen The Sandman-serien av Neil Gaiman. Jeg bruker kalle dem tegneserier, siden jeg egentlig synes at «tegneserieroman» er en litt jålete definisjon, når det egentlig er tegneserier det er snakk om. Da jeg leste serien første gang for godt over ti år siden, gjorde den sterkt inntrykk, og jeg slukte den ganske kjapt. De er fortsatt slukbare, og holder fortsatt stand.

Jeg bestemte meg også tidligere i år for å lese omigjen Jane Austens bøker. Northanger abbey er en av mine favoritter, så det ble et fint gjensyn. Sense and Sensibility koste jeg meg med nok en gang. Kommer til å fortsette med prosjektet i 2012.

Årets skuffelser

2011 har hatt overraskende få skuffelser på bokfronten. Jeg vet ikke helt hva dette skyldes, men jeg velger å se positivt på det hele.

Ei bok jeg lenge har tenkt å lese, og som jeg hadde store forventninger til, var Wuthering Heights av Emily Brontë. Grunnen til at jeg sier jeg ble skuffet, var at jeg kun likte boka. Jeg elsket den ikke, slik jeg hadde forventet at jeg skulle ende opp med å gjøre, jeg likte den kun. Boka er bra, så absolutt, men den seiler nok ikke opp blant mine favoritter.

Dublin av Frode Grytten leste jeg i forbindelse med årets Dublin-tur, og jeg hadde gledet meg til å lese den. Det jeg har lest i serien «Forfatterens guide» tidligere har jeg likt godt, og det jeg har lest av Grytten tidligere har imponert, så forventningene var der på alle måter. Fallet ble høyt, og skuffelsen var ikke til å skjule. Boka kjedet meg, noe jeg trist måtte innse etter kort tid.

2011 oppsummert

Alt-i-alt har 2011 vært et godt leseår, på flere måter. Jeg har lest flere bøker enn normalt, flere bøker har jeg likt veldig godt. Dessverre var det mange bøker jeg likte godt jeg ikke har nevnt her, men en komplett liste over hva jeg har lest finner du HER. Du kan finne ut om jeg har skrevet omtale av boka ved å søke på bokas tittel oppe i søkefeltet.

Hvordan har ditt leseår vært? Har du hatt få eller mange skuffelser? Har det vært bøker som har imponert? Jeg er spent på hvilke tanker du eventuelt gjør deg om bøkene jeg har nevnt – kom gjerne med tilbakemelding i kommentarfeltet!

Publisert

Himmelfallen : en roman i ord og bilder av Brian Selznick

Da Himmelfallen dumpet ned i postkassa mi, ble jeg først og fremst overrasket over hvor tjukk boka var. Over 600 sider skulle konsumeres på relativt kort tid (boka kom vel for et par uker siden, og jeg har hatt det hektisk i det siste). Igjen er jeg nemlig med i Bokbloggturnéen, og i går var det Åshild som skrev om boka. I morgen er det Mari sin tur, og jeg er spent på hva hun har å si!

Men alstå – jeg skulle da lese denne musrsteinen av ei bok. På kort tid. «Hjelp!» tenkte jeg, «Dette kommer jeg aldri til å rekke!» Men da jeg begynte å lese boka, gikk det unna. Én ting er at jeg falt pladask for hovrdpersonen, Ben, som kort tid før vi møter ham har mistet moren i ei uklykke. Ben er døv på det ene øret, men da han under et veldig uvær skal forsøke å ringe noen, slår lynet ned, og han blir helt døv.

En stor del av boka fortelles i bilder. De nydelige illusrasjonene forteller mer enn hva ord kan gjøre, noe som følte at jeg kom inn i boka på en helt annen måte. I tekst følger vi Ben, og illustrasjonene forteller oss historien om en ung, døv jente. Disse to historiene skal etter hvert flettes inn i hverandre, på en litt underfundig måte.

Det var spennende å få et innblikk i hvordan det kunne være å leve som døv tidligere, og hvordan døve ble behandlet. Selv om det, heldigvis, er bedre i dag, ser vi også litt om hvordan det er i dag. Det blir mer eller mindre tatt for gitt at alle kan høre, og mye informasjon blir gitt på denne måten. Dette er faktisk noe jeg har tenkt på flere ganger, siden jeg tidligere jobbet på en skole med flere døve elever.

Bøker med døve hovedpersoner er det ikke mange av på markedet, derfor er Himmelfallen et kjærkomment tilskudd. Jeg håper boka kan bli trukket fram og lest av unge, døve mennesker. Som hørende er det nok vanskelig å fullt ut sette seg inn i døves situasjon, men jeg håper boka har satt litt lys på det allikevel. (Det kunne forøvrig vært interessant å høre hva døve som har lest boka mener om den…)

Hvis man kun baserer bokas historie på tekstdelen, kan den nok kanskje virke noe tynn, men illustrasjonene forteller en historie som går ut på langt mer enn bare ord. De brører følelser og sanseuttrykk man ikke nødvendigvis kan beskrive med tekst. Sammen utgjør de to delene en flott bok, og jeg håper mange leser den. Mitt eksemplar har jeg i hvert fall planer om å gi videre til ei venninne.

Publisert

Minus meg av Ingelin Røssland

Minus meg skrevet av Ingelin Røssland har jeg lest i forbindelse med min jobb som barne- og ungdomsbibliotekar. Boka er en av årets nye ungdomsbøker, og er utgitt på Cappelen Damm.

I boka ble jeg kjent med den unge jenta Linda, straks 13 år, som bor i Trondheim og holder på med stuping på fritiden. Ei aktiv jente, og egentlig ganske vanlig. Under en stupekonkurranse skjer det noe uventet: Midt i et stup stanser Lindas hjerte, og hun kan se seg selv utenfra ved bassengkanten. Njål, den mystiske gutten hun møtte få dager før, dukker så plutselig opp og får hjertet hennes igang igjen.

Minus meg har av noen anmeldere blitt beskrevet som en «feel good roman om døden». Jeg vet ikke om jeg er helt enig, for den fikk meg ikke til å føle meg spesielt bra. Misforstå meg rett, jeg liker boka. Den er godt skrevet, men jeg synes den på mange måter er sår. Den handler på mange måter om å være redd døden, både det å selv skulle dø, men også redd for at noen man er glad i skal dø.

Boka er Røsselands første roman på bokmål, noe jeg synes den bærer preg av. Flere ganger stoppet jeg opp og stusset på grunn av ord eller vendinger jeg ikke føler er naturlig å skrive på bokmål. Ett ord måtte jeg sågar spørre noen om hva betød, da det var helt ukjent for meg, og ei heller fantes i ordboka. Dette er dog småtterier og pirk, og hadde lite å si for selve leseropplevelsen.

Hvis du har lyst til å ta en virtuell kikk i boka, kan du gjøre det på forlagets hjemmesider.

image

Publisert

Nødinngang av Charlotte Glaser Munch

Jeg har fått Nødinngang skrevet av Charlotte Glaser Munch fra Cappelen Damm i forbindelse med bokbloggturnéen. I går kunne du lese om boka i bloggen Secret Pages, og i morgen er det Silje som skal i vinden.

Nødinngang handler om Julie, som akkurat har blitt ferdig på videregående. Planen er å flytte sammen med kjæresten Martin og studere jus etter sommerferien. Men før det skal hun tilbringe fem uker med venninnen Ida i London og jobbe på restaurant, som en test for å bevise at planene med Martin er den rette.

Når Julie kommer til London viser det seg at Ida ikke har fikset jobb på en restaurant, men på en geishaklubb. Julie blir Julia, og sommeren blir på ingen måte slik Julie hadde tenkt seg.

Da jeg startet å lese boka var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig syntes om den. Språket var kort og nakent. Etter hvert vokste dette på meg, og det tok ikke så lang tid før dette var en av de tingene jeg virkelig likte med boka.

En annen ting jeg likte godt var persongalleriet. Julie står fram som troverdig, hun sliter med egne følelser og gjør innimellom ting hun angrer. Som i virkeligheten er ikke ting svart/hvitt, og hun er verken spesielt god eller ond. Det samme gjelder Martin. Han kan til tider virke noe usympatisk, men man skjønner etter hvert at det han sier og gjør er på grunn av egen usikkerhet.

Dette er på mange måter ei typisk «finne seg sjøl»-historie, men den er godt fortalt. Jeg tror denne kan treffe målgruppa (litt eldre ungdom) godt, men tror også mange voksne kan få noe ut av å lese den.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Publisert

Klar, ferdig, spøk! av Elizabeth Baguley (tekst) og Marion Lindsay (illustrasjoner).

Det hender seg jeg får bøker fra forlag, og for ikke lenge siden fikk jeg billedboka Klar, ferdig, spøk! i posten fra Samlaget. Bok er skrevet av Elizabeth Baguley, og har illustrasjoner av Marion Lindsay. Den handler om det lille, redde spøkelset Børre. Han vil så gjerne være like god til å spøkke som de store spøkelsene, men han er redd for den store, skumle skogen. Alt han egentlig ønsker seg koselig hus å spøke i. Han legger ut på leting, og på veien møter han på mange skumle skapninger.

Jeg synes illustrasjonene i boka var veldig fine, og etter min meningen er nok også disse bokas største styrke. Språket er helt greit, men ikke noe mer enn dét. Selv om det er ganske tydelig at boka handler om å overvinne sin egen frykt, så er kanskje historien i tynneste laget. Jeg tror allikevel den kan fungere bra å lese for de minste barna, kanskje man for eksempel kan forsøke å gjette hvilken skapning man møter på neste side? Alt-i-alt synes jeg boka er søt og litt morsom, og absolutt leseverdt, selv om den nok ikke befinner seg bant mine favorittbilledbøker.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie