Vinduet 2/2009 må jeg få lest…

Etter å ha lest «Tittel: Vinduet No 2, 2009» på barnebokkritikk.no har jeg kommet fra til den konklusjon at denne utgaven må jeg få lest.

Jeg siterer fra anmeldelsen:

Et temanummer om barnelitteratur bekrefter det nok engang misforståelsen om at litteratur for barn og ungdom er noe annet enn – litteratur. Det betyr at nå skal vi snakke om noe annet enn den virkelige, litteraturen, og så er vi ferdige med det – for denne gangen. Slik dagspressen toer sine hender med et dobbeltsideoppslag med mange korte anmeldelser av barnebøker – gjerne like før jul.

For å si det i manifest, i tråd med Vinduets, egen oppfordring i nr. 02/2009:
– For å bli tatt på alvor må barne- og ungdomslitteraturen behandles på linje med annen litteratur.
– For å bli tatt på alvor må den bli delaktig i den offentlige samtalen. Det betyr at litteratur for barn og unge må omtales og anmeldes jevnlig, grundig og seriøst – på linje med annen litteratur. Den er ikke tjent med å få en klapp på skulderen når den fortjener et spark bak. Og det finnes ikke en, type barne- og ungdomslitteratur. Den er og skal være mangfoldig.

Siden nummer 2/2009 er nyeste nummer av tidsskriftet kan jeg ikke låne det med meg hjem fra biblioteket, men når jeg kan det har jeg definitivt planer om å gjøre nettopp dét!

Händel, kunstdetektiver og et virrvarr av neontetra.

Bjørn SortlandBjørn Sortland ble født i Bergen i 1968, og oppvokst på Sortland på Bømlo i Hordaland. Han har gitt ut en stor mengde bøker, og er kjent blant annet for spenningsbøkene om Kunstdetektivene, som er populære blant mange unge lesere. Han har ingen hund, men han har derimot et akvarium.

Hva slags type fisk har du i akvariumet ditt?

To små scalare og ein liten stim med neontetra, dei virrar berre rundt som ein barnehage, så eg bør få tak i ein kardinaltetra, då pleier dei å samla seg litt meir og opptre meir stim-aktig.

Du sier at favorittmåltidet ditt er fersk torsk med mandelpotetpuré. Kan du lage mandelpotetpuré selv?

Ja. Med smør, kvitløk og fløyte. Det er enkel gourmet i kvardagen.

Jeg regner med at du som forfatter er glad i å lese. Er det noen bøker du liker spesielt godt (bortsett fra Bibelen)?

Mange. Av dei eg kjem på akkurat no av nyare ting eg har lest: The Road av Cormac McCarthy, On Chesil Beach av Ian McEwan. Doktor Romand av Emmanuel Carrère. Og no les eg den siste romanen av Amos Oz, hugsar ikkje tittelen. Elles les eg Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon til ein unge, ei strålande høgtlesingsbok.

Du har gitt ut en mengde bøker. Kan du huske opplevelsen av å få anntatt din første bok? Hadde du forsøkt å få utgitt bok lenge, eller fikk du full pott på første forsøk?

Det var vel eigentleg full pott på første forsøk. Men eg vart ikkje så happy som eg hadde trudd, kjente ei slags uro, ein grueverk blanda saman med stoltheit og anger. Eg orka ikkje å opna boka før etter ei veke, sjølv om det var ein slags draum som hadde gått i oppfylling. Men det var ikkje slik eg trudde det ville bli. Eg tenkte at det å debutera eigentleg berre var ein liten begynnelse.

Dine bøker om Kunstdetektivene er kjempepopulære blant barn og unge, også de som kanskje ikke leser ellers. Hva er det du gjør som klarer dette som så mange andre forfattere ikke klarer?

Eg veit ikkje, eg bruker mykje tid og energi på å skriva eit enkelt og ryddig språk i desse bøkene – økonomisk, men likevel ikkje gjerrig. Når ein skriv reine sjangerbøker må ein tru på dramaturgi-handverket, lika sjangerkonvensjonane, og satsa på at lesaren er smart nok til at han ikkje berre vil ha klisjear som ikkje er tatt stilling til.

Du skriver stort sett på nynorsk, men Kunstdetektivene har du skrevet på bokmål. Hvorfor det?

Fordi eg av ein eller annan grunn kom i kunstdetektiv-sjanger-modus når eg skifta språk.

Hvordan var det å skrive om Sidney uten å selv ha vært der?

Eg omplasserte heile handlinga til eit stort, lukka rom, universet i boka vart eit slags reality-show. Eg trur ikkje boka tapte på det denne gongen, sjølv om eg alltid vil reisa dit eg skriv frå, mange av ideane får eg når eg reiser. Reising gir meg skrivelyst.

Neste Kunstdetektiv-bok blir Bergen-mysteriet. Har du planer om flere etter denne, eller synes du 10 er nok?

10 er nok til at eg tar ein pause, i alle fall.

Du har ganske nylig kommet med ny bok, Halleluja. Her har vi klassisk musikk, London og 1700-tall… Hva fikk deg på idéen til denne?

Det er eit oppdrag frå IKO-forlaget, fordi det er 250-års jubileum for Händel no i 2009. Eg stod likevel heilt fritt til å skriva kva eg ville, og er blitt ganske happy med forteljinga. I tillegg fekk eg Marvin Halleraker med til å illustrera teksten, det blei veldig bra, rett og slett pølsa over rosina midt i prikken!

Noe annet du har lyst til å si til leserene av Av en annen verden?

Ikkje gløym å klappe katten.

Tusen takk for intervjuet!

Foto: Janne Solgaard

Hvis jeg blir av Gayle Forman.

6. juli 2008 er brent fast i minnet mitt. Jeg husker det forskrekkede ansiktsuttrykket til kompisen min da bilen gjorde en piruett, og at jeg tekte «Nå dør vi!» før vi smalt inn i fjellveggen inne i tunellen. Vi var på vei hjem til Oslo fra Sandefjord, hvor vi hadde vært i bryllup dagen før, i det vi frontkolliderer med en annen bil. Det var en traumatisk opplevelse, og jeg tror aldri jeg har vært så nær ved å dø som den gang.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg skulle lese en oversatt ungdomsroman. Egentlig er jeg ikke så glad i å lese bøker som orginalt er skrevet på engelsk i norsk oversettelse, men denne gangen hadde jeg igrunnen ikke et valg: Er man med på leken, og så videre. I begynnelsen var jeg definitivt ikke begeistret. Jeg likte ikke språket, jeg syntes egentlig handlingen virket platt, og jeg var generelt misfornøyd. Dette, bortsett fra det med dårlig språk, skulle heldigvis snart endre seg.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Hvis jeg blir av Gayle Forman handler om Mia. Mia spiller cello, og er svært dyktig. Hun er 17 år og har prøvespilt for det prestisjetunge colleget Julliard, noe som gikk bra. Det er stor sjangs for at hun kommer inn. Kjæresten til Mia, Adam, spiller i et relativt nytt og fremadstormende band, Shooting Star. Det er musikken som førte dem sammen, men det er også snart musikken som gjør at de står ovenfor nye valg i livet. Så brått skjer noe uventet, noe som også er et vendepunkt relativt tidlig i boka: Mia og familien utsettes for en bilulykke, og Mia befinner seg mellom liv og død. Ulykken i boka satte meg først ut. Jeg hadde faktisk ikke forventet meg at denne relativt korte sekvensen i boka skulle kaste meg et drøyt år tilbake i tid. At bilder skulle dukke opp på netthinnen slik at jeg måtte legge boka vekk et øyeblikk, var en langt sterkere reaksjon enn hva jeg hadde trodd den skulle gi. Nok en gang ble jeg minnet om hvor heldige vi var som kom fra det med relativt små skader i forhold.

Historien fortelles fra Mias synsvinkel gjennom hele boka. Mens kroppen hennes ligger i koma, følger hun med på alt «utenfra». Venner og familie kan ikke se henne, men hun kan følge med på dem. I hvert fall de som befinner seg på sykehuset. Vi følger Mia i et døgn, og vi skifter mellom nåtid og tilbakeblikk. Det er lett å følge med på hva som er hva, da forfatteren bruker det å skrive i ulik tid som et virkemiddel for å gjøre dette synlig. Dette er en av tingene jeg synes fungerer fint i boka.

Mia er mørk og digger klassisk musikk, og på den måten skiller hun seg fra resten av familien. Selv om hun føler seg «annerledes» er det ingen tvil om at hun er veldig glad i familien sin, de står hverandre nær. Etter hvert ser man kanskje at hele familien er noe for seg selv, og man blir faktisk ganske glad i disse snodige menneskene. Historien forteller om et unikt og varmt familieforhold – og da snakker man ikke kun om biologisk familie. Også Adam regnes som en naturlig del av familien.

Man skulle kanskje tro at med et så trist tema som døden kunne dette bli depresiv lesing, men det er det absolutt ikke. Boka er full av humor, og har en del replikker som fikk meg til om ikke le høyt, så i hvert fall humre. Et eksempel på dette er da Mia forteller bestevenninnen Kim at hun har fått seg kjæreste. Hun har kvidd seg litt for å fortelle det, men bestevenninna har allerede snappet det opp, og er egentlig mest skuffet over at Mia ikke har sagt noe tidligere:

««Jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke har sagt noe før,» sa hun lavt.
Jeg skulle akkurat til å gi henne min et-kyss-er-ikke-noe-forhold-tale og forklare at jeg ikke ville gjøre mer ut av det enn det var, men jeg tidde. «Jeg var redd du ville bli sint på meg,» innrømmet jeg.
«Jeg er ikke det,» sa Kim. «Men det blir jeg hvis du lyver for meg igjen.»
«OK,» sa jeg.
«Eller hvis du blir en sånn kjæreste som alltid tasser rundt bak kjæresten sin og snakker i første person flertall. ‘
Vi elsker vinteren. Vi synes Velvet Underground er nyskapende.’»
«Du vet at jeg ikke vet at jeg ikke ville rockesnakke med deg. Første person entall eller flertall. Jeg lover.»
«Fint,» svarer Kim. «For hvis du blir sånn, så kommer jeg til å skyte deg.»
«Hvis jeg blir sånn, så skal jeg gi deg rifla.»»

Fra Hvis jeg blir av Gayle Forman, s. 93-94.

Som nevnt tidligere ble jeg veldig skuffet over språket i boka. Jeg vet ikke om dette skyldes at oversettelsen ikke er god, eller om forfatteren ikke har godt språk selv, men jeg velger å tro det er det første. Grunnen til dette er at det i oversettelsen brukes ord som på norsk rett og slett høres merkelig ut. Som, for eksempel, at hun har valgt å si «mellomstadiet» (s. 23) om noe som fint kunne ha blitt oversatt med «ungdomsskolen». Strengt tatt er ikke «mellomstadiet» et norsk ord. Og dette er bare ett av flere eksempler på det jeg ser på som underlige ordvalg. For meg er dessverre språket av stor betydning, og dårlig språk kan virke veldig forstyrrende. I denne boka føler jeg at språket trekker den ned. Ei bok som har potensialet til å bli ei flott ungdomsbok blir, med sin platte begynnelse og sitt dårlige språk, det jeg vil kalle ei middels bra ungdomsbok. Jeg synes det er trist, siden jeg så gjerne skulle ha snakket varmt om den. Dessverre er det slik at hvis jeg ikke selv føler entusiasmen, kan jeg heller ikke fortelle om den på en entusiastisk måte.

Boka er lest i forbindelse med en bokbloggturné. Forrige bokomtale, som ble postet i går, finner du i Boklesebloggen min, skrevet av Bai. Dette er siste anmeldelse av boka.

Twilight som tegneserie!

Via Stephenie Meyers hjemmesider har jeg snappet opp den ikke fullt så nye nyheten lenger at Twilight nå blir tegneserie! Entertainment Weekly skriver følgende på sine websider:

For those of you who can’t get enough Edward and Bella, EW can announce — exclusively — that Yen Press will be publishing Twilight in graphic-novel form, publication date still to be determined. Though Korean artist Young Kim is creating the art, Meyer herself is deeply immersed in the project, reviewing every panel.

Norcon 23: lørdag

Det begynner å bli ei stund siden jeg var på Norcon, men føler at det er på sin plass å skrive om lørdagen også. Så her kommer omsider en ny oppdatering om kongressen.

Kjartan Lindøe og Carolina Gomez Lagerlöf: SF-feltets priser og de nominerte bøkene

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg synes alltid det er litt gøy å gå på disse «pris-forelesningene». I fjor var jeg på en liknende presentasjon med Kjartan Lindøe, men det var da nørvendigvis fjorårets priser som ble tatt for seg. Det er moro å se hvilke bøker som er nominert, hvilke bøker som eventuelt har vunnet og hva de måtte mene om hvilke bøker som burde vinne.

Jeg hadde sans for at det denne gang var to som presenterte bøkene. Kjartan Lindøe og Carolina Gomez Lagerlöf var ikke alltid enige, noe som definitivt var et pluss i mine øyne. Det skapte en slags balanse i presentasjonen.

Gro Dahle: Djevelfrykt og medlemsflukt

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg må innrømme at jeg ble noe overrasket over å se Gro Dahle på programmet. Det var dog svært gledelig. Hun leste høyt for oss, og fortalte litt om bøkene sine. Hun kunne blant annet fortelle at hun jobber med en varulvhistorie, men den er i framtida.

Gro Dahle skriver bøker med fantastiske elementer for barn. Hun elsker fantasihistorier, fortalte hun oss. Hun har alltid elsket eventyr. Elsker Tolkien, Pullman, Ursula le Guin og Rowling…. blant annet.
Når hun skriver liker hun å binde det ned til det hverdagslige og på den måten gjøre det troverdig.

Hun fortalte oss om Fru Plomme, med vakre illustrasjoner av Svein Nyhus. Jeg ble personlig glad for dete, siden jeg selv har lest boka. Den er i mine øyne en fantastisk fortelling, og illustrasjonene er rett og slett nydelige.

En av de viktikste bøkene hun dro fram denne gang var Djeveltanna: en undeholdningshistorie om en helt vanlig djevelunge som ikke blir kvitt tennene sine. Dette djevelbarnet blir mobbet og holdt utenfor på grunn av tennene sine, han mister nemlig ikke det vi hos mennesker ville kalt melketenner. «En helt dønn alminnelig historie» sier Gro Dahle. Men miljøet er uvanlig: boka handler om djevler. Forlaget skeptisk til å kalle det djevler, men Gro Dahle stod på sitt. Boka kom ut, greie anmeldelser, og kom i Bokklubben. Plutselig forsvant medlemmene! De syntes djevlene var ukristne! Men boka er egentlig ganske snill – men blitt «forbudt», selv om barna ikke synes den er skummel.

Gro Dahle snakket videre om hva barn synes er skummelt og ikke skummelt, og at barn og voksne ofte oppfatter forskjellige ting som skummelt. Det var en artig forelesning.

Hans Fredrik Follestad: En parodisk hyldest til fantasy; møt forfatteren til De Fire og Han Som Gjør Galt Verre

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Neste post programmet var et intervju med forfatteren blak bøkene De Fire og Han Som Gjør Galt Verre, Hans Fredrik Follestad. Det var Heidi Lyshol som intervjuet forfatteren.

Follestad startet med å fortelle litt om bøkene sine, og sa han liker banal humor. Videre kunne han fortelle at han mener at ikke noen av hovedpersonene likner seg selv, men heller tungt inspirert av kompiser. «Hvor er Pelsheim? En by på Vestlandet?» spurte Heidi Lyshol. «Ja, mellom Ålesund og Molde», svarte forfatteren, men han kunne også fortelle at stedene han beskriver er bare løgn og bedrag.

Follestads første store leseopplevelse var Brødrene Løvehjerte. Han understreket også at han ikke er noen fan av Robert Jordan. Nå for tiden leser han nesten bare historie.

Follestad kunne dessuten forsikre oss om at neste bok kommer! Skal tulle litt med kristendommen… Ikke fantasy, ingen dyr, men samme type humor. Først og fremst ei kjærlighetshistorie. Boka er ment som harselas, ikke hån.

Karsten Eig med tittelen Bryt reglene! Historien om en politisk-filosofisk fantasy-science fiction-parodi.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Før konferansen var Karsten Eig et ukjent navn for undertegnede, men på Norcon fikk han anledning til å fortelle om boka han er i frerd med å skrive. Det virker som om kommende bok er ganske morsom og absurd, hvor Karsten Eig tuller med religion, makt og egentlig det meste, som han selv uttrykte det. Selv hevder han at han bryter omtrent alle regler for hvordan man skal gjøre ting, og mener at alt er lov for å få historien til å gå.

Karsten Eig fortalte humoristisk at «boka er full av kleptomani». Han skal være inspirert blant annet av britisk humor, samt Knut Nærum og «Hallo i uken». Tittelen på boka? Intet annet enn En føkket opp skapelseshistorie.

P.C. Jørgensen: Fans og fanziner – blogger og nettfora før blogger og nettfora

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

P.C. Jørgensen er det man kan kalle «en gammel traver» innen fandom, og hadde et foredrag om fans og fanziner. Blant annet kunne han fortelle at fanzine faktisk ble oppfunnet innen fandom: Det var vi som først ute (ja, før punkerne). Han fortalte litt om egne erfaringer, om hvordan det var å møte mennesker som hadde noe til felles med en selv, og litt historie om fandom.

De første fanzinene kom på 30-tallet, men «fanzine» som uttrykk kom i 1940. I 1975 ble første Norcon arrangert. P.C. Jørgensen mente at i Norge er fandom mer SF-orientert enn i Sverige, og at nerde- og spesialinteresser nå har blitt mer alminnelige p. g. a. Internet.

P.C. Jørgensen anbefaler to nyere bøker:
American Nerd av Benjamin Nugent (stammebeskrivelse)
Wiffle Level to Full av Bob Fisher (kongresser, mest for TV-serier)

Avslutningsvis fortalte han om kritikk av fandom, noe som nok skapte litt humring blant publikum. Alt-i-alt er interessant foredrag.

Panel discussion: Fantasy and its mythic origins – Richard Morgan, Iselin B. Alvestad, Kaj Andre Apeland og Amelia Andersdotter.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Kongressene i norsk fandom bruker ha en post programmet i Johannes H Berg Jr.s minne. Johannes var en sterk personlighet innen norsk fandom, og fikk selv de ferskeste av oss til å føle oss velkomne. Vi er nok mange som har fått lov til å besøke hans hjem da han fremdeles levde, og jeg føler meg heldig som fikk lov til å være med på spillkveld, inkludert hjemmelaget pizza og Johannes egen hjemmelagede iskrem. Johannes døde av kreft 29. april 2004.

Årets Norcons minneprogrampost var denne paneldebatten. Tema var fantasy, og om myter og bruk av disse innen genren. To bøker som ble trukket fram var The Broken Sword av Poul Anderson og, ikke overraskende, The Lord of the Rings av J. R. R. Tolkien. Panelet diskutere også forskjeller i ulike fantasybøker generelt.

Dette var siste post på programmet for min del, men selv om jeg ikke fikk med de siste postene, hadde jeg to fine dager på Norcon. Og så håper jeg at jeg kan få med med Norcon igjen en annen gang.

Bokbloggturné…

Jeg er med på noe så spennende som en bokbloggturné! Og nå er jeg i gang med å lese augustboka: Hvis jeg blir av Gayle Forman. Har ikke kommet så langt enda, men jeg får bare føyse på, for om ei uke, mandag 17. august, er det min tur.

En liten smakebit fra boka:

Er jeg død?
Jeg må faktisk stille meg dette spørsmålet.
Er jeg død?
I førstningen er det liksom åpenbart at jeg er det. At den står-her-og-ser-greia er midlertidig, en pause før det skarpe lyset og de ser-livet-passere-i-revy-greiene som vil bringe meg dit jeg skal etterpå.

– fra Hvis jeg blir av Gayle Forman, s. 20

Følg med, følg med!

Harry Potter-film nr. 6.

Noen har sikkert lurt på hvorfor jeg ikke har skrevet om den nyeste Harry Potter-filmen. Jeg har egentlig ikke noe godt svar, jeg tror det eneste er mangel på inspirasjon. Selve filmen har jeg jo tross alt sett – hele tre ganger!

Første gang jeg så Harry Potter and the Half-Blood Prince (eller Harry Potter og Halvblodsprinsen, som den heter på norsk) var fredag 17. juli 2009 kl. 17.30. Det var med mange sommerfugler i magen jeg satte meg ned i den gode stolen på kinoen her i Hammerfest, og jeg gledet meg som en liten unge til julaften!

Allerede fra første tone strømmet ut i kinosalen fikk jeg gåsehud av den herlige filmmusikken. Jeg var med andre ord fjetret fra første sekund, og da filmen var over kunne jeg knapt tro at det hadde gått to og en halv time fra jeg satte meg ned. Filmen var spennende, mørk og herlig! Jeg har også stor sans for fargene i filmen, og kostymene var bare rett og slett fantastiske. Dette var virkelig bra saker!

Hadde det ikke vært for at jeg har ca. tusen bøker jeg må få lest først, hadde jeg nok satt i gang med å lese bøkene på nytt. Nå gleder jeg meg veldig til neste film!


YouTube-link

Phenomena 6, Trollmannen, kommer til høsten!

Jeg vet det er mange som har gått og ventet på sjette bok i Ruben Eliassens serie Phenomena, og nå er snart ventetiden over! Boka, som har fått tittelen Trollmannen, forventes i følge forfatteren selv å komme ut i oktober. Jeg gleder meg til å finne ut hvordan det går videre med Alk og Ilke, gjør du?

Alice i Eventyrland kommer som film snart!

Alice in WonderlandAlice in Wonderland, eller Alice i Eventyrland, som den heter på norsk, er ei herlig barnbok, og nå kommer den snart ut som film. 12. mars 2010 er satt som premieredato ifølge IMDB.com, mens traileren sier 5. mars samme år. Rollelista er fantastisk, og jeg nevner bare navn som Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Stephen Fry, Alan Rickman, Christopher Lee og Anne Hathaway… Toppen på kransekaka eller rosinen i pølsa er at det er Tim Burton som står for regien. Dette kan umulig bli en dårlig film, med andre ord.

I følge Dagbladet.no lages filmen også i 3D-versjon, og jeg legger ikke skjul på at jeg aller helst vil se den i dét formatet! Uansett, jeg gleder meg til den kommer!

Du kan se den usedvanlig kule traileren HER. Jeg fikk i hvert fall gåsehud da jeg så den!