Mann for sin katt av Lars Saabye Christensen
The Summer Without Men av Siri Hustvedt
Jeg var lenge ikke spesielt interessert i å lese noe av Siri Hustvedt, inntil jeg så et intervju med henne på Bokprogrammet på NRK. Intervjuet gjorde meg nysgjerrig på verkene hennes, og da denne boka dukket opp via bookcrossing, grep jeg sjangsen.
Om jeg hadde forventninger til The Summer Without Men er jeg usikker på. Jeg kan nok si jeg var spent, men ellers hadde jeg egentlig ikke gjort meg store tanker. Boka hadde, så vidt jeg hadde forstått, fått ulike tilbakemeldinger. Noen liket den, andre kunne styre sin begeistring. Så hva kunne jeg egentlig forvente meg av slikt?
Det skulle ikke ta mange sidene før jeg var nærmest forelska i denne boka. Den var intelligent, og fikk meg til å trekke på smilebåndet mang en gang. Bokas hovedperson og hvis synsvinkel vi blir fortalt fra er Mia. Mias mann har forlatt henne til fordel for en yngre kvinne, noe som snur livet hennes på hodet. Et nervøst sammenbrudd og et kort sykehusopphold senere, flytter hun inn i en leilighet i nærheten av moren, og vi følger henne denne sommeren, hvor hun bor alene og underviser unge jenter i poesi (Mia er egentlig lyriker, og har til og med vunnet en pris for sine dikt). Vi blir kjent med menneskene rundt henne: Moren og hennes bokklubbvenninner, gruppen tovårige jenter som skal lære å skrive dikt, og Mias nabo, Lola, med sine to barn og en ektemann som alltid krangler.
Persongalleriet var fargerikt, og jeg ble oppriktig glad i flere av dem. Underfundige Abigail, den gamle damen med broderiene som slett ikke var som man forventet seg av en eldre kvinne, tror jeg sågar jeg kan driste meg til å si at er en av mine favorittkarakterer i boka. Vittig og skarp innlemmer hun Mia i sine broderihemmeligheter, og de utvikler et nært vennskap.
Jeg kunne antakelig trukket fram flere sitater fra boka hvor jeg tenkte «Ja!» (eller noe deromkring) inni meg, men jeg skal kun presetere to. Det ene er fra tidlig i boka, det andre mot slutten. Jeg synes de begge sier noe om oss mennesker, på godt og vondt:
«What do we know about people really? I thought, What the hell do we know about anyone?»
– s. 44«We all smell of mortality, and we can’t wash it off. There is nothing we can do about it except perhaps burst into song.»
– s. 209
Boka generelt er full av litterære referanser. Ikke alle er like åpenbare, men ei bok som peker til både Jane AUsten og Milton treffer meg gjerne i hjertet.
Nå som boka har vært hos meg, skal den reise videre, til min bookcrossing- og dansevenninne Haugtussa. Jeg håper hun også vil få glede av den.
The Dead Girls’ Dance av Rachel Caine
Det er ikke så lenge siden jeg leste ut The Dead Girls’ Dance av Rachel Caine, andre bok i The Morganville Vampires-serien. Siden dette er bok to, og jeg ikke vil avsløre noe, i tilfelle du ikke har lest første bok i serien, skal jeg ikke si noe om selve handlingen i boka, men jeg føler uansett for å si noe om den.
Det skulle vise seg at å få tak i boka som e-bok i formatet ePub skulle bli en utfordring, da boka flere steder var trukket tilbake, eller «no longer aviable», som det står på flere av sidene. Jeg aner ikke hvorfor de gjør dette, og det er ganske irriterende. Man skulle jo tro de var interessert i å selge flest mulig bøker? Nåvel, nok om det, jeg fikk til slutt tak i boka, og selv om jeg ikke skjønner at ei digital utgave skal være dyrere enn ei heftet utgave, så betalte jeg gladelig for å få lest denne.
Siden flere andre bloggere hadde sagt at de ikke var så begeistret for bok to, hadde jeg egentlig ingen store forventninger. Heldigvis skulle det vise seg at jeg faktisk likte boka veldig godt. Nei, dette er ikke boka for de av dere som ønsker å bli intellektuelt utfordret, men så er det heller ikke poenget. Dette er underholdningslitteratur, og jeg koste meg veldig. I likhet med bok én, sluttet også denne med noe hengende i lufta, slik at jeg må fortsette på bok tre (må bare lese noen andre bøker først…)
Jeg har en følelse av at dette kanskje muligens kommer til å bli en vampyrserie jeg vil lese alle bøkene av… Og jeg liker jo vampyrer! Gjør du?
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland
Denne boka er nok et eksempel på ei bok jeg «ramler» tilfeldig over på jobb. På grunn av en katalogfeil plukket jeg den med meg for å fikse den i katalogen, og jeg kikket så vidt i den. Det var nok til at den ble med meg hjem, og dét er jeg glad for!
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er Helga Flatlands debutbok, og kom ut i 2010. Den er delt i fire deler, en del for hver stemme, eller synsvinkel: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Hver synsvinkel har sin stemme, og et virkemiddel forfatteren har benyttet seg av, er å bruke forskjellige målformer. Boka er derfor skrevet på både bokmål og nynorsk, og selv om det finnes noen få eksempler på litt klønete språk, balanseres dette på en fin måte. (Det klønete språket fant jeg bare i første del, så kanskje var det gjort slik med hensikt for alt jeg vet.)
Det er ikke ofte jeg sier at jeg fullt og hel elsker ei bok, men med denne boka gjør jeg det. Flatland klarer ikke bare å fange meg inn i fortellingen, men hun berører meg. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så djupt og intenst rørt av ei bok, om jeg noen sinne tidligere har blitt det. Boka rører ved så mye i meg at jeg knapt har ord for det!
Jeg ble mer eller mindre glad i de fire hovedpersonene i boka. Aller mest glad ble jeg nok i Trygve, som vi møter i siste del. Man kanskje si at det egentlig ikke er noe veldig spesielt ved ham, men det at han føler seg annerledes og sårheten hans gikk rett i hjertet mitt. Jeg fikk lyst til å holde rundt ham og gi ham en lang klem! Alle fire er troverdige, og framstår som tvers igjennom menneskelige, på godt og vondt.
Denne boka kommer nok uten tvil til å rage høyt på årets toppliste. Jeg kommer nok dessuten til å lese flere bøker av Helga Flatland etter hvert, dette ga mersmak!
Inn i elden av Aina Basso
Når det gjelder Aina Basso føler jeg meg som skikkelig «fangirl», og det er egentlig litt flaut. Dette til tross (eller på grunn av?) var gleden stor da Samlaget sendte meg den nyeste boka hennes, Inn i elden. Jeg har rett og slett gledet meg til at den skulle komme siden jeg leste forrige bok, og før jeg visste hva den skulle handle om.
Boka slukte jeg da jeg var i London i ferien. Den var vakker og den var sterk. Jeg gråt og jeg mistet pusten! Jeg ble glad i både Elen fra Kiberg og Dorothe fra København. Som vanlig fortryllet Aina Basso meg med sitt fantastiske og poetiske språk.
At en stor del av handlingen ble lagt til Finnmark var nok også med på å gjøre dette til en så flott leseropplevelse for meg. Etter tre år der oppe, har fylket fått en del av hjertet mitt. Selv om jeg bodde i Vest-Finnmark, fikk jeg besøkt østfylket noen ganger, og har vært i Vardø hele tre ganger på besøk, samt lagt turen innom Kiberg. Jeg kunne se festningen i boka klart for meg, og løp nærmest selv over knausene sammen med Elen.
Urettferdigheten gjorde meg dessuten sint. At sjalusi og mistenksomhet var med på å dømme sterke, flotte kvinner til døden er høyst troverdig. Når jeg i tillegg vet hvor god Aina Basso er på å gå til kildene, skulle det ikke forundre meg det minste om noen av disse kvinneskjebnene er hentet fra historien. Trolldomsprossessene i Vardø er et fascinerende tema.
Tusen takk til Aina Basso for nok en gang å fange meg i sin ordkunst! Og jeg får si som jeg bruker si etter å ha lest ei av hennes bøker: Gleder meg til neste bok!
Glass Houses av Rachel Caine
Hurra! Jeg har endelig lest ut ei bok! Jeg har ferie, og jeg tillater meg å senke skuldrene og ikke tenke jobb. Mmmm… Deilig! Og i dag ble jeg feridg med Glass Houses av Rachel Cain, første bok i serien The Morganville Vampires. Jeg hørte om boka i fjor sommer, og ble nysgjerrig, og kjøpte den som e-bok da jeg var i Skottland på sommerferie. Det tok litt tid før jeg fikk somlet meg til å plukke den opp, og det har tatt meg tid å lese den, og når jeg nå omsider fikk fokuset på lesing og ble ferdig, så merker jeg at jeg bare MÅ få fatt på bok to! Jeg skal ikke si noe mer enn følgende: Ei bok kan da ikke slutte sånn!
Vi møter Claire, ei skoleflink jente som på grunn av nettopp dette, har fått lov til å begynne et år tidligere på college. Aller helst skulle hun nok ha gått på en av de mer prestisjetunge skolene, men det ønsker ikke foreldrene. Som ung og skoleflink faller det seg naturlig for de eldre jentene å hakke på henne, og da hun i tillegg retter på et utsagn skolens primadonna kommer med, og setter henne i dårlig lys, får hun seg en fiende. Hun skjønner snart at Monica på ingen måte har til hensikt å la henne slippe billig fra, og etter å ha blitt dyttet ned trappa på skolens internat, flyktter hun og finner seg et nytt sted å bo. Etter en del diskusjon på grunn av hennes alder, får hun lov til å flytte inn et stort hus sammen med tre andre ungdommer: Michael, Shane og Eve. Lite vet hun om hvilke hemmeligheter Morganville virkelig skjuler, og snart har hun havnet oppi en situasjon hun aldri i sin villeste fantasi hadde trodd gikk ann…
Jeg vil tippe at målgruppa for serien er ungdom, men for oss som liker å lese urban fantasy/vampyrbøker, kan den virkelig anbefales. Selv om jeg brukte «år og dag» på å lese boka, så var det ikke fordi den var kjedelig, for det var den overhodet ikke. Den har flere spenningstopper, og språklig sett er den helt grei. Dessuten: Vi har en intelligent heltinne og vampyrene er på ingen måte gode! Bare det i seg selv er jo verdt å juble for!
Nå setter jeg kursen mot London, sitter på flyplassen og skriver dette. Ønsker dere derfor flotte fridager, og håper dere får lest masse. Det har jeg planer om å gjøre!
The Help: Boka og filmen
The Help av Kathryn Stockett, som har fått tittelen Barnepiken på norsk, var ei av de siste bøkene jeg leste i 2011. Historien i boka finner sted i en liten by i USAs sørstater under første halvdel av 1960-tallet. Den beskriver forholdet mellom svarte husjelper og deres de hvite fruene de jobber for. I boka møter vi først og fremst tre personer: Minny, Aibileen og Skeeter. Skeeter er en ung kvinne, som nylig har flyttet hjem etter avsluttede studier på college, og er den eneste i venninnegjengen som ikke har giftet seg og fått barn. Aibileen jobber for Skeeters venninne Elizabeth, og tar seg i stor grad av Elizabeths datter. Minny er aibeleens venninne, og jobbet tidligere for moren til Hilly, den tredje i Skeeters venninnetrekløver.
Når Skeeter besøker venninnene sine, observerer hun hvordan de svarte hushjelpene blir behandlet, og hun bestemmer seg for å skrive om det hele. Etter mye om og men får hun med seg Aibileen og Minny med på prosjektet, som ikke er helt uten farer. De svarte husjelpene setter mye på spill med å fortelle sine historier, men de tar allikevel risikoen for å få fortalt sin side av det hele.
Jeg må innrømme at boka i starten ikke grep meg i særlig grad, men det skulle ikke ta lang tid før jeg var hekta. Boka gir en troverdig skildring av noe jeg godt kan tenke meg faktisk skjedde Mississippi i en turbulent tid. De svarte i USA var i ferd med å kjempe for sine rettigheter, og selv om ting ikke skjedde like kjapt i Sørstatene, så merket man også der at noe var i gjære. Dessuten synes jeg innblikket i hvordan de svarte hushjelpene opplevde sin situasjon var veldig interessant.
Forfatteren har i boka brukt språklige virkemidler for å understreke de forskjellige synsvinklene. Skeeters tanker er skrevet på et ganske standarisert engelsk, mens de svarte hushjelpenes tanker har fått mer aksent og dialekt. Jeg rynket litt på nesa over dette først, jeg er jo generelt ikke begeistret for dialektskriving, men etter hvert syntes jeg det funka greit. Det kunne definitivt vært verre.
Kort sagt likte jeg boka kjempegodt, så da jeg skulle se filmen i går kveld var det ikke fritt for noen små sommerfugler i magen. Jeg var spent på hvordan de hadde løst det hele. Heldigvis har de løst oppgaven, slik jeg ser det, på en fin måte, i hvert fall stort sett. Jeg kunne kanskje tenkt meg å se mer av Skeeters tanker, men alt-i-alt var filmen forholdsvis tro med boka, og jeg hadde neppe reagert på enkelte småting om jeg ikke hadde lest den først. Filmen portretterer kvinnene i bokas ånd, og har fått med seg de viktigste poengene, selv om det kanskje var et par ting jeg gjerne skulle sett dem berøre også i filmen. Kanskje spesielt med tanke på Constantine, hushjelpen i Skeeters familie. Det var en del detaljer rundt hennes datter som er endret i filmen, og som jeg synes var litt viktig i boka. Dog, som jeg sa, hadde jeg ikke lest boka først, hadde jeg nok heller ikke reagert på disse tingene.
Med andre ord, filmen får stemplet «godkjent» av meg, og jeg likte det er absolutt en jeg trygt kan anbefale å se. Dog, skal du velge om du kun skal se filmen eller lese boka, holder jeg, som jeg så ofte gjør, en knapp på boka. Den gir enda mer dybde, selv om filmen ligger tett opptil. Dette er nok en film jeg godt kan se igjen, om enn ikke helt enda.
Dagene før mai av Sanne Mathiassen
Dagene før mai skrevet av Sanne Mathiassen er kanskje den siste boka jeg skriver om for Bokbloggturnéen. Jeg har bestemt meg for heller å konsentrere meg om bøker jeg har lyst til å lese, og ikke ha frister å forholde meg til. Det føles bra! Siden dette da altså er en bokbloggturnébok, så ble den blogget om av Sindre i går, og i morgen er det Åshild sin tur.
Helt siden jeg leste ut boka har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle kunne skrive en bokomtale av denne boka. Saken er nemlig den at jeg ikke liker den. På ingen måte. Problemet er bare at jeg ikke klarer å putte fingeren på hvorfor.
For, språket er fint. Det er til tider poetisk og vakkert. Men hva hjelper det, når innholdet ikke taler til meg? Det handler ikke om temaene, de er greie nok: Sjalusi, sorg, ulike mellommennesklige forhold… Jeg har lest mange flotte bøker som handler om dette, bøker jeg har likt veldig godt. Kanskje Dagene før mai er litt rotete? Jeg er usikker. Jo mer jeg tenker på det, jo mer i villrede blir jeg. Jeg leter etter og leter etter gode grunner for å ikke like boka, men det eneste jeg kan komme på er at jeg-personen er helt ufordragelig (selv om det ikke i seg selv gjør ei bok dårlig), og at den ikke taler til meg.
Egentlig hadde det vært best å bare la være å skrive om denne boka, men jeg føler at jeg er forpliktet til det, som deltaker av turnéen. Jeg beklager at jeg ikke klarer å gi en god omtale med bra resonnementer. Saken er at jeg virkelig ikke liker Dagene før mai, jeg klarer bare rett og slett ikke forklare hvorfor.
Norsk fantasy – en anbefaling
Det snakkes mye om norsk fantasy om dagen. Etter Kristine Toftes kronikk i Dagbladet, er det flere bloggere som har snakket om temaet. Derfor tenkte jeg det var på høy tid å anbefale en norsk fantasy-serie jeg leste for flere år siden, og som jeg vil sette på lista over mine favoritter innen genren.
Bøkene jeg snakker om er Amasone-serien skrevet av Ingar Knudtsen. Serien utkom først som en triologi i 1987 – 1990, bestående av bøkene Våpensøstrene (1987), Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990). Det skulle gå over ti år før de to neste bøkene serien kom. Amasoner (2001) og Gudinnas døtre (2002) er riktignok frittstående fortsettelser av triologien, men jeg vil på det sterkeste anbefale å lese de tre første bøkene først, da det nok vil gi flere ting i de siste bøkene mer mening.
I bøkene møter vi et matriarkalsk samfunn, fyllt av sterke kvinner. Kvinnene, som er gudinnas utvalgte, må kjempe for sine liv og for kommende generasjoner mot onde og sterke krefter. Dette er spennende bøker, og et friskt pust i en genre med få kvinnelige helter.
Da den første boka ble utgitt, møtte de ikke bare begeistring. Forfatteren ble av sinte menn kalt «kjønnsforræder» og truet med både det ene og det andre, kan Thomas Gramstad fortelle i sin introduksjon til serien. At ei bok kan vekke så sterke reaksjoner hadde vært nok for å pirre min nysgjerrighet.
Jeg tør påstå at Amasone-serien, og de tre første bøkene i særdeleshet, kan regnes for å være noe av det beste som er utgitt av norsk fantasy. Bøkene er i dag ikke lett å få tak i, med mindre du låner dem på biblioteket – men der kan du i tillegg låne dem helt gratis! Så, hva venter du på?
