Kategori: bokomtale

Publisert

Hei, Pingvin av Polly Dunbar

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har en forkjærlighet for pingviner. Mulig dette er noe som følger med det å være Linux-bruker. På grunn av denne pingvinopphengtheten har bøker med pingviner en tendens til å følge med meg hjem fra jobb, og nylig leste jeg Hei, Pingvin av Polly Dunbar.

Hei, Pingvin handler om den lille gutten Ben. Ben får en gave, og oppi esken finner han Pingvin. Pingvin er ingen pratsom fugl, og uansett hva Ben gjør, sier han ingenting. Ben kiler Pingvin, han dytter til ham, står på hodet, tar på seg klovnehatt og synger tullesang; Han forsøker rett og slett alt han kommer på! Men det hjelper ikke, Pingvin er like stum.

Dette er en flott billedbok, og illustrasjonene er enkle, men fine. De passer godt sammen med teksten, og er med på å gjøre fortellingen komplett, slik en billedbok skal gjøre.

Hvis du lurer på om Ben til slutt fikk Pingvin til å snakke, da må du rett og slett lese boka!

Publisert

Meg eier ingen av Åsa Linderborg.

Meg eier ingen Etter å ha hørt mye positivt om boka fant jeg ut at jeg skulle lese den. Jeg måtte jo selv finne ut hva det dreide seg om. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og ventet spent på melding om at nå var den klar til å hentes.

Boka er utgitt på det relativt ukjente Versal forlag, og de sier følgende om boka:

Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en alenepappa som hun samtidig skammet seg over, om klassetilhørighet og alkoholens makt. Boken er en roman, men er basert på Åsas egne erfaringer og hun forteller også om sin egen klassereise. Dette er en av høstens fineste leseropplevelser!

Etter å ha lest boka klarer jeg dessverre ikke se på den som en roman, slik forlaget beskriver den som. Det er definitivt en fortelling, det er det ingen tvil om, en velskrevet fortelling med godt språk. Men roman? Nei, for meg er og blir den en biografi. Riktignok tar den ikke for seg dyptgående beskrivelser av farens oppvekst, men noen innblikk får vi. I hovedsak handler boka om Åsa Linderborgs forhold til sin far. For meg blir dette en for personlig beretning for å kunne kalles en roman, for hvor er fiksjonen? Finnes den der, er den godt skjult. For meg skal en roman inneholde fiksjon. Den kan godt inneholde en troverdighet som stiller spørsmålet om det er fiksjon eller virklighet, men den skal ikke levne noen tvil om at mye av boka faktisk er oppdiktet. Dette inntrykket får jeg ikke av Meg eier ingen.

Noe av det jeg likte best med boka, er Lindeborgs beskrivelser av arbeiderklassen. Den gir et visst innblikk i deler av Sveriges miljø på den politiske venstresiden. Dette er et område for meg som er ganske ukjent, derfor var det med interesse jeg leste om dette.

Noen ganger når jeg leser biografier får jeg en følelse av å få vite ting jeg godt kunne ha vært foruten. Med det mener jeg at jeg ikke har behov for å grave i andres privatliv, det får meg til å føle et visst ubehag av å vite noe jeg selv ikke ønsker å vite. Personlig foretrekker jeg å lese biografier som handler om personers offisielle liv og virke, de som ikke går dypt i personers privatliv. I Meg eier ingen føler jeg at denne grensen blir krysset. Noen ganger føler jeg at jeg får vite ting som kanskje best hadde forblitt usagt.

En annen ting jeg mislikte med Åsa Linderborgs bok var at den føltes så lang. Flere ganger tenkte jeg at nå måtte det vel være over, men alikevel fortsatte den. Dette til tross for at boka ikke er spesielt lang med sine 274 sider, små sådanne.

Til tross for enkelte interessante deler i boka, og til tross for velskrevethet og godt språk sitter jeg igjen med en bismak etter å ha lest den. Jeg klarer ikke dele den entusiasmen så mange anmeldere og andre lesere har vist. Denne blir desverre ikke å finne blant årets virkelig gode leseopplevelser.

Publisert

Trist som faen : fortellinger av Ari Behn.

Trist som faenJeg har lenge tenkt at jeg burde lese denne flisa av ei bok, om ikke annet bare for å se hva den egentlig gikk ut på. Noen høye forventninger eksisterte ikke for mitt vedkommende, da jeg egentlig ikke har hørt så mye positivt om den, dermed burde ikke fallhøyden bli så stor. Trodde jeg.

Noe som slår meg er hvor treffende tittelen på boka er: For dette var virkelig trist som faen. Jeg kan ikke forstå hvordan forlaget kan ha godtatt og gitt ut dette søppelet av ei bok. Språkmessig minner den meg mest om en fjortenåring full av pupertet, Behn har skrevet på en umoden og platt måte. Historiene minner meg om middelmådige skolestiler, og hadde noen sagt til meg at det var ungdomsskoleelever som hadde stått bak, hadde jeg ikke mistrodd vedkommende et øyeblikk.

Det var virkelig bortkastet tid å lese denne boka, og jeg kommer definitivt ikke til å lese flere bøker av denne såkalte forfatteren.

Publisert

Låt den rätte komma in av John Ajvide Lindqvist

På vei hjem fra London leste jeg de siste sidene i boka Låt den rätte komma in av John Ajvide Lindqvist. Jeg hadde lenge sett fram til å lese denne boka, og må nok innrømme at jeg var veldig spent, siden jeg nok hadde litt store forventninger. Ofte er det jo slik at store forventninger til ei bok medfører en viss skuffelse. Det skulle heldigvis vise seg at dette ikke var tilfellet denne gangen.

Låt den rätte komma inÅret er 1981, og Oskar på tolv år bor i Blackberg, en av Stockholms drabantbyer. Dagene tilbringer han på rommet sitt, hvor han leser skrekkromaner og ønsker at kunne hevne seg på alle mobberene på skolen. Plutselig en dag myrdes en ung gutt på en særdeles brutal måte i Vällingeby, som ligger like i nærheten. Dette er bare det første mordet, og livet i Blackberg er i ferd med å forandres totalt.

Til tross for dette er det noe helt annet som skjer i Oskars liv, noe som for ham er enda viktigere: Han blir kjent med nyinnflyttede Eli. Oskar synes Eli er ganske merkelig, men bryr seg ikke så mye om det, hun blir hans nye venn, og de treffes nesten hver kveld.

Låt den rätte komma in er en godt skrevet skrekkroman og vampyrbok. Språket flyter lett og godt, og har flere spenningstopper. Personene i boka virker troverdige, også vampyrene, på et underlig sett. Det er nesten så man kan begynne å tro at vampyrer virkelig finnes!

Boka har til tider ganske groteske og detaljerte beskrivelser. Disse detaljerte beskrivelsene skaper for meg bilder som gjerne er verre enn de bildene man får servert på film. Dessuten: På film kan man knipe igjen øynene når det blir for ille, med bildene i hodet hjelper det fint lite å se vekk.

Skal jeg kritisere boka for noe, må det være én ting: Det eneste jeg synes er merkelig er at en språklærer ikke har tenkt over språkets «verktøy» (altså munnens bestanddeler, som tunge, tenner, gom osv.) og deres påvirkning på talespråket. Jeg har selv studert språk, og vet at dette ofte er sentralt i språkundervisning. Dette er dog bare en liten detalj, og har egentlig ikke noe å si for bokas handling.

I morgen skal jeg på kino og se filmen. Jeg gleder meg!

Publisert

Kjære Voltaire av Margit Walsø.

Kjære VoltaireDet begynner å bli ei god stund siden jeg sa at jeg hadde lyst til å lese Kjære Voltaire av Margit Walsø. Nå har jeg omsider fått somlet meg til å gjøre det, godt over ett år etterpå. Å si at jeg hadde store forventninger til boka blir egentlig litt feil, men jeg var definitivt spent. Etter å ha lest om den, virket det som om det var et spennende tema boka tok for seg. Heldigvis ble jeg ikke skuffet!

Kjære Voltaire handler om Émilie du Châlet, fransk adelskvinne, som er en intelligent og sterk personlighet. Hun har siden hun var lita fått lov til å studere matematikk, og i motsetning til mange andre jenter på 1700-tallet ble hun faktisk oppmuntret av sin far, som var stolt over sin flinke datter.

Vi møter Émilie i 1733, på begynnelsen av opplysningstida. Newtons lære er i ferd med å vinne stadig flere tilhengere i Frankrike, og vår heltinne er blant en av disse. Hun er gift med Florent, hvis familie var mektig i området. Med andre ord et proformaekteskap.

«Gabrielle Émilie Le Tonnelier de Breteuil, markise du Châlet, nitten år og nygift. Familien hadde tatt eit skritt vidare på den adelege stigen da ho gifta seg med markien. Ho hadde ikkje tenkt mykje på ekteskap, syntest ikkje noko spesielt om det, men ho hadde ikkje noko imot Florent. Han var militær, og kom til å vere mykje borte, ville ikkje plage henne meir enn nødvendig. To barn låg i avtalen. Ho hadde sagt ja til den mannen som faren likte best, ho stolte på han. Faren ville syte for at ho hadde det godt.»

Fra Kjære Voltaire av Margit Walsø, s. 31.

En kveld i operaen møter hun Voltaire. Voltaire kan være en meget frittalende mann, også offentlig, og på grunn av eneveldets sensur tvinges han til å reise i eksil. Émilie og Voltaire flytter derfor til Florents slott i Champagne. Heretter kommer de til å være elskere og nære venner som bor sammen, helt fram til Émilie dør.

Dette er en historisk roman, og mye av materialet er hentet fra skrifter skrevet av virkelighetens Émilie og Voltaire. Det er en spennende og gripende fortelling. Spesielt fascinerende synes jeg Émilie er, en sterk kvinne, og på mange måter langt forut for sin tid. Den virkelige Émilie oversatte faktisk Isaac Newtons revolusjonerende Philosophiae Naturalis Principia Mathematica fra 1687 til fransk, og å lese om hvordan hun kunne ha hatt det er interessant.

Boka har et godt språk, og Margit Walsø klarer slik jeg ser det å fange opplysningstidens ånd. Dessuten synes jeg det er flott at hun på denne måten bringer fram en sterk kvinneskikelse i lyset. Definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale videre.

Publisert

Physik av Angie Sage.

PhysikFor litt siden leste jeg ut tredje bok i serien om Septimus Heap. På norsk har boka fått navnet Alkymi, men jeg leser serien på engelsk.

Serien handler om Septimus Heap, en sjuende sønn av en sjuende sønn, som innehar mektige magiske evner. Physik starter med at Silas Heap, Septimus’ far, bryter forseglingen av et glemt rom, og på den måten slipper fri ånden til den tidligere dronningen Etheldredda, som har vært fanget i sitt portrett inne i dette rommet. Da Etheldredda levde var hun ei ond dronning, og hun har ikke blitt snillere etter sin død!

Allerede før Etheldredda dør har hun en plan om å skaffe seg evig liv for å kunne regjere som dronning til evig tid, og denne planen har hun ikke gitt opp. For å få sin slu plan satt ut i live, trenger hun å få Jenna (den levende prinsessen) fjernet fra makten, Septimus’ forsvinning og hjelp fra sin 500 år gamle sønn Marcellus Pye. Det er med andre ord duket for ei bok stappfull av spennende handling!

Septimus Heap-serien er gode fantasybøker for ungdom. Her har vi både magi og drager. Selv har jeg nok lagt litt ekstra elsk på Septimus’ drage Spit Fyre. Spit Fyre er en matglad drage, som nok ikke helt fungerer uten å ha fått frokost, i likhet med meg selv.

Nå gleder jeg meg til å lese fjerde bok i serien, selv om det nok ikke blir med det aller første, da jeg har en rekke andre bøker jeg skulle ha lest først. Det er dog alltid fint å ha noe å glede seg til, ikke sant?

Publisert

Kurtby av Erlend Loe.

Erlend Loes bøker om Kurt må sies å være noe for seg selv. Det er lenge siden jeg leste den første, Fisken og trillet rundt i latter over denne underlige figuren. Nylig leste jeg ut bok nummer fem om truckføreren: Kurtby.

Kurtby av Erlend LoeKurt og familien er på vei med Kurts Truck gjennom Sverige. De skal til Stockholm for å ta ferge videre til Finland og Mummidalen. På veien kjører Kurt seg bort, og så blir han trøtt og sovner. Trucken kjører utfor veien, og havner på hodet i ei elv. På taket hadde de en kano, og det er denne de flyter på. Langs elvebredden lurer mange farer, og etter tre uker kommer de endelig til ei lita bygd. Her blir de møtt av Kirsti Brud, som styrer pingpong-menigheten. Kirsti Brud får Kurt til å bli pastor, og så bare baller det på seg…

Kurtby er ei hysterisk morsom bok. Dette er religionssatire på sitt beste: Loes parodi over en del kristne sekter tror jeg vil få de fleste til å trekke på smilebåndet.

Selv om dette er ei bok jeg mildt sagt liker veldig godt er det et par småting jeg reagerer på. Det ene er et par små skrivefeil, og det andre, som nok er det som irriterer meg mest er en illustrasjon på side 55. Bildet skal illustrere Anne-Lise som kaster hekletøyet etter Kirsti Brud. De fleste vet at når man hekler bruker man ei heklenål. På illustrasjonen kan vi se Anne-Lise hive et nøste, sammen med to (2) pinner. Det er med andre liten tvil om at det vi ser er Anne-Lise som hiver et strikketøy etter Kirsti Brud. Jeg synes det er litt trist at ei bok som ellers har gode illustrasjoner har en slik grov illustrasjonsfeil. Det blir litt som å illustrere et eventyr om troll med alver, selv om alver ikke er nevnt med et ord i eventyret.

Selv om dette strengt tatt er ei barne- og ungdomsbok, tror jeg mange voksne vil ha stor glede av boka. En god del av humoren vil faktisk antakelig forstås best av voksne. Med andre ord: Dette er ei morsom bok som passer for voksne og barn i absolutt alle aldere!

Publisert

Sjöjunfrun av Camilla Läckberg.

Jeg leser egentlig ikke så mye krim, men Camilla Läckberg er en av krimforfatterne jeg bare må lese. Jeg har tidligere skrevet bokomtale om Ulykkesfuglen, men har lest alle de fem foregående krimbøkene hennes. Da jeg fant ut at jeg hadde mulighet til å låne hennes nyeste krimroman på biblioteket allerede før den kom ut på norsk, var jeg kjapp med å sette meg på venteliste, og for litt siden kunne jeg trippe glad og fornøyd hjem med boka i veska.

Sjöjungfrun I Sjöjunfrun møter vi igjen politimannen Patrik Hedström, denne gangen midt i en sak hvor en mann har forsvunnet. Flere måneder etter sin forsvinning blir han plutselig funnet død, nedfrosset i isen, av en eldre mann på tur med sin hund, og det levner liten tvil om at han har blitt myrdet. Samtidig mottar mannens venn, Christian Thydell, trusselbrev. Christian har akkurat debutert med ei bok, og på releasefesten for boka mottar han et nytt slikt brev.

Christians venn Erica, som er Patriks kone, oppdager trusselbrevene, men Christian føyser det hele unna som en bagatell, og nekter å gå til politiet med brevene. Erica smugler derfor med seg et av brevene, og tar det med seg sin mann, siden hun er veldig bekymret. Det tar deretter ikke lang tid før Patrik skjønner at det hele henger sammen, og han finner mange tråder han så begynner å nøste opp…

Etter min mening blir Camilla Läckbergs bøker bare bedre og bedre, og denne er definitivt den beste så langt. Fra start til slutt drives handlingen fram med spenning. Språket flyter lett (selv på svensk), og jeg følte at det var vanskelig å legge fra seg boka. På slutten var det faktisk så vanskelig at da jeg hadde tenkt å legge den til side i går kveld for å sove, så klarte jeg det ikke, men ble liggende til langt på natt for å lese den ut…

Til helga kan man høre Camilla Läckberg på bokmessa på Lillestrøm.

Publisert

Tjuven av Rune Belsvik.

TjuvenDenne bokomtalen kunne like gjerne ha fått navnet «Much ado about nothing». Grunnen til dette at det tidligere i høst raste en debatt i media om dette var ei egnet bok for barn, på grunn av at Rune Belsvik her skriver om barns sexdrifter. Etter nå å ha lest boka undrer jeg på hva greia egentlig var. Joda, det stemmer at også dette tas opp i boka, men hvor sentralt er det? Etter min mening er det ikke sex som står sentralt, men faktisk helt andre ting.

Tjuven handler om Jolver. En dag når Jolver kjeder seg går han ned til vennen Bob. Bob har besøk av søskenbarnet sitt, og de spør Jolver om han vil være med inn i bua. Der har de noe hemmelig, sier de. Så Jolver blir med dem, og der finner de et blad med nakne damer. Jolver er veldig fascinert av de nakne damene. Nabojenta Eline er også med.

Siden treffer Jolver Eline igjen, og hun sier at han kan få se søstra hennes, Ramona, naken hvis han gir Ramona smykket Eline viser ham bilde av. Jolver har veldig lyst til å se ei jente naken, og dermed gjør han noe han egentlig ikke hadde gjort ellers: Han stjeler penger fra mammas lommebok og kjøper smykket. Han får selvsagt aldri se Ramona naken, hun bare tar smykket og føyser ham unna.

Tjuven handler, slik jeg ser det, mye om samvittighet. Jolver får veldig dårlig samvittighet etter å ha stjålet penger fra mammas lommebok. Det plager ham, men han går alikevel til butikken og kjøper smykket Ramona har sagt hun vil ha.

Jeg synes boka viser at ingenting er svart/hvitt, og at også barns verden kan være komplisert og vanskelig. Man dras mellom lyst og hva som er rett. Barn er som alle andre mennesker, de er ikke bare små, uskyldige vesner. De mangler dog den modenhet og forståelse av konsekvenser vi voksne har.

Jeg tror mange voksne kan se seg selv som barn og kjenne seg igjen i Jolver. Dette er kanskje noe som skremmer dem? Jeg vet ikke. Jeg synes uansett det har vært mye bråk over lite i forhold til denne boka.

Publisert

White as snow av Tanith Lee

White as snowDa White as snow landet i postkassa mi, som nok en av disse bokringbøkene jeg får via bookcrossing, var jeg midt i å lese intenst for Brageprisen. Så, vor enn fristende boka var måtte den pent vente. Det var derfor med stor lyst jeg hev meg over boka da jeg omsider var ferdig med Brage-bøkene og igjen kunne lese akkurat hva jeg ville.

Denne boka er definitivt et eksempel på at fantasy ikke nødvendigvis er skrevet for barn. Som tittelen sier er boka sterkt inspirert av eventyret om Snøhvit, og vi finner igjen flere av elementene fra eventyret, som for eksempel det magiske speilet. Detter er alikevel på mange måter en helt annen historie, eller to historier. Vi følger både Arpazia og Coira. Arpazia er prinsessen hvis fars kongedømme blir angrepet av den grusomme Draco. Under et fluktforsøk blir hun fanget av Dracos krigere, og deretter ført til ham. Draco tiltrekkes av den unge skjønnheten, men hun har ikke de samme følelsene for ham. Hun forsøker å rømme, men han tar henne igjen og voldtar henne. Arpazia blir gravid, og går inn i en slags transe. Draco gifter seg med henne, men etter hvert «glemmer» han henne.

Coira er Arpazias datter. Siden hun er resultatet av en voldtekt, bryr ikke Arpazia seg om henne, og Coira vokser opp uten kjærlighet fra moren. Etter hvert er det en kvinne fra «skogfolket» som tar seg av henne og oppdrar henne.

Parallelt følger vi Coiras og Arpazias historier. Dette er et mørkt og dystert eventyr, men allikevel skrevet på en vakker måte. Definitivt en bok som bør leses skulle man komme over dem, dog med anbefalt aldersgrense 16 år.