Kategori: teater

Da jeg var i Oslo nå sist, passet jeg på å få med meg teaterstykket Tonje Glimmerdal på Det Norske Teateret. Teaterstykket er basert på Maria Parrs bok med samme navn (som jeg har skrevet om tidligere). Stykket hadde premiere 26. oktober, og er satt opp til å gå fram til 8. februar 2014.

Tonje (Heidi Ruud Ellingsen) bor i den lille vestlandsbygda Glimmerdal, og er ni (snart ti) år. Hun er kanskje den eneste ungen i Glimmerdal, men hun er kanskje en av de tøffeste innbyggerene i den lille dalen! «Fart og sjølvtillit!» er mottoet, der hun setter utfor de bratteste bakkene på kjelke. Og de kule rattkjelkene hun fyker avgårde på er laget av ingen ringere enn hennes beste venn, Gunnvald (Nils Sletta), som kanskje er den eldste, og staeste, i hele Glimmerdalen. Tonje er så glad i Gunnvald at det knaker i hjertet, og ingen kjenner ham så godt som henne. Det er i hvert fall det hun tror, helt til en dag, da Gunnvald plutselig får et uventet brev, og hun forstår at det finnes ting Gunnvald ikke har fortalt henne… Og når Gunnvald havner på sykehus og snakker om at han skal dø, blir Tonje virkelig redd!

Selv om dette i utgangspunktet er en barneforestilling, tror jeg voksne gjerne får med seg flere av lagene i historien. Det aller mest sentrale tema i historien er forholdet mellom barn og voksne: Uansett hva de voksne måtte ha av gale valg og handlinger, så er det ikke barnas feil. Det er alltid de voksne som bærer ansvaret for egne valg og handlinger.

Tonje Glimmerdal har blitt beskrevet som en moderne Pippi – noe jeg er hjertens enig i! Hun er en skikkelig tøffing, med egne meninger og som ikke er redd for å sette utfor de bratteste bakkene, verken på kjelke eller ski! Her brytes det med de tradisjonelle rollemønstrene, ikke bare gjennom Tonje, men også med at det er faren som er igjen hjemme og tar seg av familien, mens moren jobber som forsker på Grønnland. Også vanlige tradisjoner får vi møte i stykket, blant annet gjennom musikken. Gunvald er en mester på fele! Og Tonje synger Blåmann, Blåmann, bukken min med klar, fin stemme.

Selv om skuespiller Heidi Ruud Ellingsen selv nærmer seg 30 år, gjør hun en troverdig og god tolkning av Tonje. Om jeg tenkte «skal en voksen spille Tonje?» da jeg så plakaten, var dette fort glemt – hun framstår virkelig som jenta på ni (snart ti). Også de andre skuespillerne presterer godt, og jeg syntes de alle passet godt til sin rollefigur. Jeg vet ikke alle skuespillerne (bortsett fra Ole og Bror, som er bygutter) faktisk snakker sunnmørsk, men rollefigurene gjorde i hvert fall det, og det likte jeg veldig godt! Langt bedre enn østlandsfolk som snakker kunstig nynorsk, i hvert fall.

Tonje Glimmerdal er definitivt et teaterstykke jeg kan anbefale på det varmeste, om det er for familier med barn, eller om man er en voksen som ønsker å se en god historie – dette passer for alle!

Jeg har vært på teater og sett Hålogaland teaters oppsetting av stykket Chet Baker spiller ikke her av Lars Saabye Christensen. På forhånd visste jeg egentlig ingenting om verken handling eller hva jeg skulle kunne forvente meg – akkurat slik som jeg liker det. Stykket er regissert av Per Olav Sørensen.

Foto: Ola Røe. Med tillatelse fra Hålogaland teater.

Stykket handler om Daniel (Ketil Høegh), en musiker som hele livet har jaktet på den perfekte tonen. Fra da han som 13-åring hørte Chet Bakers trompet spille, har han levd for musikken og strebet etter den reneste tonen av dem alle, den ingen vet hvor kommer fra. I det stykket starter er Daniel død, og han ser tilbake på livet sitt og spør seg selv om det var verdt det? Var alt han forsaket verdt jakten på denne reneste av de rene toner?

Selv om stykket i stor grad er en monolog, så er det brukt effekter som film. På denne måten får Ketil Høeghs motspillere også en viktig plass på scenen, da disse virker filmklipp. De som er med på denne måten er Anneke von der Lippe, Bjørn Sundquist, Fridtjov Såheim, Ingar Helge Gimle og Lars Saabye Christensen. Sistnevnte fungerer som en slags fortellerstemme, som følger oss gjennom stykket.

Jeg ble på mange måter positivt overrasket over stykket. Ikke bare var det en dyktig skuespiller og flotte effekter, men det var både humoristisk og ettertenksomt. Måten filmeffektene ble brukt på synes jeg fungerte ypperlig, det var med på å skape både nærhet og distanse, alt ettersom. Opplevelsen var stemningsfull, og jeg følte at skuespilleren hadde god kontakt med publikum. Hvis jeg skulle si noe negativt om stykket måtte det være at det var så alt for kort: Det varte kun i en time!

Anbefaler alle som har muligheten til å se stykket, og her er resten av turnéplanen:

20. januar: Alta
21. januar: Skjervøy
22. januar: Bardufoss
24. januar: Finnsnes
25. januar: Sørreisa
26. januar: Sjøvegan
27. januar: Harstad

Foto: Ola Røe. Med tillatelse fra Hålogaland teater.

En av tingene jeg savner ved å ikke bo i Oslo er de fantastiske kulturtilbudene. Jeg tror ikke man skjønner hvor gode de er før man flytter vekk fra byen. (Heldigvis har vi noen her i Hammerfest også, men ikke på langt nær like mange).

Det var LeishaCamden som gjorde meg oppmerksom på at Michael Endes fantastiske bok Momo, eller Kampen om tiden nå settes opp som teaterstykke av 2. klasse på Teaterhøgskolen. På hjemmesidene deres sier de om stykket:

Dette er en forestilling om vennskap, tid og stort mot. Momo og vennene hennes merker at folk i byen får det mer og mer travelt og ingen har lenger tid til å leke, synge eller fortelle historier. Etter hvert oppdager Momo at det er noen iskalde Grå Agenter som står bak alt. De Grå Agentene stjeler menneskenes tid og Momo må stoppe dem.

Boka er en fantastisk fortelling, og jeg skulle veldig gjerne ha sett stykket. Ikke er det dyrt heller, bare 100,- kroner for voksne. Kanskje verdt å vurdere Oslo-helg for i løpet av sommeren (hvis jeg har tid)?

På lørdag hadde dramatiseringen av Knut Hamsuns roman Sult premiere på Torshovteateret. Dagsavisen beskriver oppsetningen som «mesterlig og sultent nyskapende» i dagens papirutgave. Videre skriver de at stykket er

«et møte med tre tente skuespillere i et lekent, nytenkt og tidvis blendende samspill over Knut Hamsuns roman (…). En forestilling som aldri mister Hamsuns tekst og dens opprinnelige tidskoloritt, men som samtidig skaper naturlige bindinger til vår samtid, til et 2008 med finanskrise og et Oslo som kan oppleves like kaldt som Kristiania var i for vel 120 år siden.»

Foto: Gisle Bjørneby

Teateret selv skriver følgende om stykket:

«I ”Sult” er det kampen for tilværelsen og menneskets vilje til å overleve som står i fokus. Kristiania rundt 1888 danner bakteppet for Hamsuns sultende jeg-fortellers indre liv. Men det han ser og tenker kunne kanskje like godt ses og tenkes i dag? I Oslo. Sult er kanskje ikke en følelse som endrer seg i løpet av historien?»

Stykket er dramatisert av tyske Jorinde Dröse og varer i ca 1 time og 40 min uten pause.

I kveld har eg vore på teater! Vi kjenner vel alle den lille guten som aldri ville bli vaksen? Eg har sett han! På Det Norske Teateret går no dei aller siste framsyningane av Peter Pan, og eg er så glad for at eg endeleg fikk sett han.

Vi hadde plassar heilt framme på andre rad, og det var verkeleg ein framifrå stad å sitte. Vi fikk nok med oss ein del dei lengre bak gjekk glipp av.

Eg er ikkje heilt sikker på kva tid eg sist las Peter Pan, men det var etter at eg vart vaksen. Det er ei fascinerande og herleg historie. Eg trur eg skal legge meg og sove. Og når eg søv, då skal eg drøyme om Aldriland!