Den store innvandrerromanen

«Hvorfor forventes det at en innvandrer skal skrive om innvandrere? Kan en hvit kvinne eller mann skrive den store innvandrerromanen?» spør Aftenpostens nettutgave i artikkelen «Jakten på den umulige roman«. Debatten om den store innvandrerromanen raser med andre ord videre, og denne gangen diskuteres det hva man kan forvente: Er det en innvandrer eller en «hvit» som skal skrive den?

Og det er ikke bare her til lands debatten rundt innvandrerromanene lever, også i andre land. Også i Storbritannia og Frankrike reiser man stemmene:

«Mediene sulter etter den noble villmannen som skal avsløre de skjulte verdener som skinner i mørket», skriver en provosert Sarfraz Manzoor i The Guardian. Artikkelen ble skrevet i forbindelse med den engelske utgivelsen av Londonstaner, en roman om en voldelig engelskindisk guttegjeng på Londons østkant.

[…]

Malkani er altså den britisk-indiske forfatteren som fikk 300 000 pund, det vil si tre millioner kroner, i forskudd for debutboken. Som de britiske kritikerne slaktet. Manzoor i The Guardian mener problemet ligger i det faktum at det er forventet av asiatiske forfattere at de skal være autentiske. Resultatet blir ikke alltid tilfredsstillende.

[…]

Etter opptøyene i 2005 hadde Frankrikes frustrerte drabantbyungdom et frynsete rykte, men ingen litterære stemmer. Disse har nå begynt å komme, og én av dem tilhører Mohamed Razane, forfatteren av boken Leve, overleve som kom ut på norsk i forrige uke.

[…]

Razane opplever at franske journalister har stigmatisert ham som forstadsskribent, noe han sjelden blir i utenlandsk presse. Det er en merkelapp han ikke godtar.

Nei, det skal ikke være enkelt…

2 kommentarer til «Den store innvandrerromanen»

  1. Forventer vi en roman som tilfredsstiller det store markedet eller innvandrerne sjøl*? Jeg tviler litt på om det er mulig å få til begge deler. Kanskje den store innvandrerromanen har kommet mange ganger, bare at den ikke tilfredsstiller et hvitt publikum, som gjerne forventer noe de sjøl kjenner seg igjen i, om så bare egne fordommer?

    *ok, jeg forenkler. Verken det store markedet eller innvandrerne er homogene grupper. Men poenget står.

  2. Som bibliotekar må jeg si jeg lengter etter en norsk innvandrerroman. Lengselen blir sterkere i perioder, som alltid sammenfaller med at videregående elever skal velge seg særemne.

    Det er to romaner som blir brukt igjen og igjen av elever som vil skrive om temaet «innvandrere»(evt «å være innvandrere») Det er Eggens Hilal, og det er Husseins Pakkis. Norsklærerne krever ofte norske forfattere på minst to av tre bøker, så som bok nr tre henter jeg gjerne fram enten noe svensk eller engelsk oversatt, som «Et øye rødt» eller «Brick Lane». Eller ei ungdomsbok.

    For meg, elevene og for lærerne som retter disse særemnene, ville flere norske bøker om emnet være svært velkomment. Den trengte ikke nødvendigvis være Nobelmateriale, men rett og slett handle om det å være innvandrer i Norge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.