Berlinerpoplene: TV-serien.

Det begynner å bli lenge siden jeg leste Neshov-triologien av Anne B. Ragde. Jeg husker jeg syntes de første to bøkene var ganske fornøyelige, om enn ikke stor litteratur, men siste bok i serien var et hastverkarbeide. Jeg har skrevet om boka tidligere: Min bokomtale av Ligge i grønne enger. Nå har jeg sett NRK-serien på DVD, som jeg lånte på biblioteket, og her er noen av tankene mine om serien.

Noe av det første jeg reagerte på var språket. De som har lest bøkene vet godt at det hele skjer i Trøndelag. At Torunn, hovedpersonen i serien, ikke snakker trøndersk er naturlig, hun er Oslo-jente, men hva med alle de andre? De som er oppvokst på og bosatt på Neshov? Hvor er dialekten deres? Jeg syntes det var veldig underlig at også disse snakket Oslo-dialekt. Selv hammerfestværingen Bjørn Sundquist gjør et forsøk på å snakke Oslo-dialekt, men som ofte når finnmarkinger forsøker å snakke søring, så er det noe som ikke stemmer med tonefallet, og det høres veldig kunstig ut.

Når dét er sagt, synes jeg serien i og for seg var ganske OK. Med tanke på bøkene har de gjort en relativt god jobb, spesielt med Ligge i grønne enger. Selv om jeg også syntes denne delen av serien var noe skral, så er den tross alt ikke like dårlig som boka. De har klart å kutte vekk en del av «skrulleriene» til Erlend og Krumme: Det som jeg syntes gikk langt over streken av pstereotypi i boka var langt mer balansert i filmatiseringen.

Dette er definitivt ikke en serie jeg kommer til å se igjen, men helt OK tidsfordriv.

Berlinerpoplene, tv-serien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.