Tilbakeblikk: «Det skjer aldri meg…»

I de siste par dagene har jeg tenkt på noe som skjedde for snart tre år siden: Jeg var med i bilulykke. En venn og jeg hadde vært i bryllup, og på vei hjem fikk vi duggproblemer i en av de mange tunellene vi kjørte gjennom, og vi kolliderte med en bil som kom over i vår kjørebane. Her er noen utdrag fra det jeg skrev i dagboka mi dagen etter:

Bilvrak
Har sovet fryktelig dårlig i natt. Det er vanskelig å snu seg, og det gjør vondt når jeg gjør det. Jeg føler meg ganske sliten. Hver minste lille bevegelse gjør vondt, faktisk.

(…)

Alt skjedde veldig plutselig. Det sa bare pang, og bilen tok en piruett, før det sa pang igjen og vi gikk inn i betongveggen. Aner ikke hvor lang tid snurringa tok, men jeg husker eksens forskrekkede ansiktsuttrykk.

Jeg svimte av inne i bilen, men noen trakk meg ut, og jeg våknet i det de la meg i stabilt sideleie. Jeg ropte på [kompisen min], og kjente hvor redd jeg var. Det var noen veldig snille mennesker som passet på meg, blant annet ei som sa hun var lege og ei som sa hun var sykepleier. [Kompisen min] kom bort og klappet på meg og trøstet til ambulansen kom, så løftet de meg på båra. Jeg fikk en stiv krage på meg, og jeg var overrasket over hvor kort tid det tok inn til sykehuset i Drammen.

Inne på sykehuset ble vi trillet inn på et rom, og jeg var glad or at de bestemte seg for å ha oss begge på samme rom pga plassmangel. Ble omringet av en haug av personale, som tok blodprøver og masse greier. Så ble jeg sendt til CT, men der måtte jeg vente fordi de var en annen som hastet mer.

Hele tiden mens jeg ventet var det en legestudent sammen med meg. Hun var virkelig enestående. Veldig søt og hyggelig. Omsider var det min tur, og jeg ble kjørt inn til CT. Det ble tatt bilde av hodet, nakken og brystkassa (lungene?). Det ekleste var da jeg fikk kontrast i blodet. Kroppen ble varm, og alt føltes bare vondt. Var glad da jeg var ferdig, og samme søte legestudent kjørte meg opp på intensiven.

(…)

Det var en underlig følelse å ligge der tilkoblet maskiner, blant annet en som målte blodtrykk ca hvert 15 min. Så ble vi liggende der i mange timer. Det verste var kragen, som måtte være på mens de ventet på resultatene. Den gjorde skikkelig vondt.

Tror aldri jeg har vært så glad for å se mamma som da hun kom inn på rommet. Hadde ikke forventet at hun skulle komme. En venn av henne hadde kjørt dem dit.

Til slutt kom sykepleieren og sa at jeg kunne få av nakkestøtten. Det var virkelig en befrielse. Etterhvert kom så legen, som skrev oss ut.

4 kommentarer til «Tilbakeblikk: «Det skjer aldri meg…»»

  1. Som Elins mamma fortonet denne hendelsen seg som et traume. Jeg som jobber med å behandle pasienter utsatt for slike hendelser bl.a, både i ambulansesammenheng og i akuttmottak så for meg det aller verste da jeg fikk telefonen fra sykehuset. Vi hastet avsted til Drammen sykehus og synet av kjæreste ungen min som lå der med traumejournal og tilkoblinger…. Heldigvis gikk det bra! Bare mammaer vet hvordan slike følelser kjennes. Hilsen Elins mamma

Legg igjen en kommentar til Elin Bekkebråten Sjølie Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.