Frikar av Tarald Stein.

Tarald Stein debuterte med diktsamlinga Framandkar i 2008. Slik jeg ser det, tar Frikar opp tråden fra Framandkar, og spinner videre på det som ble sagt der. Det betyr ikke at man må ha lest debutsamlingen, for denne står definitivt sterkt alene også.

Jeg tror det er få dktsamlinger som har gjort så sterkt inntrykk meg som denne. Med sterke bilder og vakre bilder gir Tarald Stein mye av seg selv. Det er klart jeg var farget av det jeg visste om Tarald fra før da jeg leste Frikar, men det tror jeg faktisk bare har vært med på å gjøre det hele mer levende.

I meg er eit hòl
å søke ned i
krype inn i
eit hòl å gøyme seg i
eit hòl å bli gravlagd i

Som i Framandkar kan diktene fint leses enkeltstående, men jeg tror nok man vil få mest ut av den hvis man leser samlinga fra perm til perm. Diktene er skrevet i den korte, mordernistiske formen jeg liker så godt.

For å være ærlig synes jeg det er vanskelig å sette ord på følelsene Frikar vekker i meg, men de er sterke. Jeg kan faktisk ikke huske å ha blitt så berørt av ei diktsamling tidligere. Diktene er levende og involverer så mange sterke følelser, ofte er de både gode og vonde på samme tid.

Frikar tar for seg viktige tema. I første del av boka kan vi for eksempel lese det som helt klart er kritikk av GID-klinikkens behandling av mange mennesker. Mange har i møte med dem blitt avvist. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må føles å bli fortalt at du ikke er det mennesket du dypt i ditt hjerte vet du er.

Denne vegsperringa
har kvit frakk
oppsett hår

Ho rettar pennen mot meg
kontrollerer papira
nektar utreise frå dette kjønnet

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror mange hadde hatt godt av å lese disse to diktsamlingene til Tarald Stein. Jeg tror det ville ha vært med på å øke kunnskap og bygge ned fordommer blant mennesker.

Takk for flott bok, Tarald, gledermeg allerede til neste.