Kategori: bokomtale

Jeg leste egentlig ut A Thousand Splendid Suns på vei hjem fra Sverige på søndag. Nesten ei hel uke siden, med andre ord. Jeg har forsøkt å skrive en omtale av boka tidligere, men å skulle finne de riktige ordene viser seg å ikke være så lett.

Mariam er født utenfor ekteskap, og bor sammen med sin mor utenfor Herat i Afgahnistan. Mora, Nana, er ei bitter kvinne, med et negativt syn på livet og til menn i særdeleshet. Mariam gjør det hun kan for ikke å bli like negativ som mora, og opptar seg selv med å lære å lese og skrive av den snille, eldre Mullah Faizullah, samt farens ukentlige besøk. Faren er en rik forretningsmann som bor i et flott hjem sammen med sine koner og andre barn i Herat.

På Mariams femtenårsdag er det eneste hun ønsker seg er at faren skal ta henne med på kino og se Pinocchio. De har avtalt at faren skal komme og hente henne, men da han ikke dukker opp, bestemmer hun seg for å gå til hans hjem, og for første gang i livet beveger Mariam seg utenfor sin hjemlige sfære. Faren nekter å se henne, og hun ender opp med å sove ved inngangen til huset hans. Det er når Mariam kommer hjem neste morgen hun opplever det forferdelige: Moren har tatt sitt eget liv! Faren lar datteren bo i huset sitt noen dager, men det går ikke lang tid før hans koner bestemmer at hun skal giftes bort til en langt eldre skomaker i Kabul.

Og det er her den egentlige historien begynner. Vi følger Mariam gjennom «hvetebrødsdagene» (hvis man kan kalle dem det) og videre gjennom et langt ekteskap med den brutale Rasheed. Etter hvert får vi også møte Laila, som tidligere har levd et relativt bra liv med sine foreldre, men som i desperasjon etter å ha mistet alt i et rakettangrep, mer eller mindre tvinges til å si ja til ekteskap med Rasheed og bli hans andre kone. Mariam og Lailas skjebner tvinnes på denne måten sammen.

A Thousand Splendid Suns er ei sterk bok, og vi får følge kvinners skjebner i Afgahnistan gjennom flere epoker i relativt nyere historie. Spesielt under Talibans styre lider kvinnene. Vi får se hvordan kvinner nektes behandling på sykehus og hvordan de mishandles av Talibans menn, skulle de våge seg ut av huset alene. Vi får oppleve sult, sorg og et hardt liv. Men også vennskap og kjærlighet.

Leselama spurte meg i en kommentar om hvordan jeg likte denne boka sammenliknet med The Kite Runner. Jeg må ærlig si jeg synes det er vanskelig å skulle sette disse to veldig forskjellige bøkene opp mot hverandre. Jeg synes strengt tatt ikke den ene er bedre enn den andre, men tematikken gjør nok at A Thousand Splendid Suns griper meg i større grad enn The Kite Runner.

Jeg er allerede nå i januar rimelig sikker på at A Thousand Splendid Suns kommer til å trone høyt på min «topp ti leste bøker i 2008». (Skulle jeg komme til å skrive ei slik liste, rettere sagt. ;))

Det er alltid hyggelig med positive overraskelser. Silke var definitivt en slik. Da jeg fikk boka i posten via en BookCrossing-bokring var jeg som tidligere nevnt i ferd med å gi opp The File of H. Det var en befrielse å lese ei bok som ikke fikk meg til å føle trang til å legge den vekk med det samme jeg hadde plukket den opp!

Boka handler om franske Hervé Joncour som jobber med kjøp og salg av silkeormer. Hvert år reiser han til Afrika for å kjøpe egg, men så bryter det ut en mystisk sykdom som gjør at eggene ikke kan brukes. Dermed reiser han til Japan, som bare nylig så vidt har åpnet for handel. Handel med silkeormer, på den annen side, er forbudt i Japan, og han tvinges dermed til å smugle eggene, og han må foreta en farefull ferd til det som på denne tiden var flere måneders ferd. Joncour fascineres ikke bare av landet, men også av en kvinne han treffer der, noe som får ham til å reise tilbake flere ganger.

Dette er ei lavmælt og vakker bok. Det som gjør den bra er ikke først og fremst handlingen, men stemningen og språket. Jeg hadde ingen høye forventninger da jeg startet med boka (hun som hadde lest den før meg syntes den var «sådär», som hun sa), dermed ble dette en uventet og velkommen overraskelse. Definitivt ei bok jeg kan komme til å lese igjen.

Når man er syk er ikke en humoristisk bok å forakte. Det ble visst til at jeg leste mer i denne enn i den andre, som jeg skrev om i går. (Boka lånte jeg med meg fra jobb, kjekt å jobbe på bibliotek, gitt). Men, tilbake til boka.

Det er noe eget ved å lese Are Kalvøs bøker. Jeg skal ikke påberope meg å ha lest flest bøker av denne morsomme forfatteren, men det jeg har lest har alltid falt i smak. Og denne gangen var det den nyeste som skulle fortæres.

Våre venner kinesarane handler ikke om kinesere, og de av dere som har fulgt med vet nok allerede at denne handler om noe så sært som kinamat. Unge herr Kalvø har satt seg som mål å besøke alle kommuner i Norge med kinarestaurant, og å spise på minst én restaurant i hver kommune. Med dette legger han ut på sin ekspidisjon der. Som lesere får vi være med på turen, og det som lett kunne ha blitt en kjedelig og sær reiseskildring blir alt annet enn kjedelig. OK, den er kanskje fortsatt litt sær, men det gjør ingenting. Dette er ei humoristisk bok som ikke bare fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger, men rett og slett til å le høyt innimellom. Godt jeg ikke satt på trikken og leste denne. Man trenger definitivt ikke like kinamat for å like denne boka, med andre ord.

Og til Are Kalvø, skulle han noen sinne lese dette blogginnlegget (man vet jo aldri): Ikke langt unna der jeg vokste opp ligger det et sted som heter Puterud. Så vet du det.

Jeg er litt usikker på når jeg leste Paulo Coelhos Alkymisten for første gang, men jeg tror det må ha vært i 2002 eller 2003. Det er i hvert fall noen få år siden. Nå har jeg nylig blitt ferdig med denne boka for andre gang.

Det jeg husker best fra første gang jeg leste den var at jeg likte atmosfæren i boka så godt. Jeg ble grepet av funderingene og hvordan boka fikk meg til å føle meg, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva det var. Denne gangen ble jeg dessverre ikke like betatt.

Jeg mener ikke at det var totalt meningsløst å lese den igjen, den var absolutt en lett og ledig lesestart på 2008, men den grep meg ikke på samme måte som første gang. Dessuten syntes jeg det ble litt mye snakk om Gud denne gangen, noe jeg definitivt ikke la så godt merke til første gang.

Noe jeg også er usikker på er om den manglende begeistringen kan ha noe med at jeg føler meg mettet på selve forfatteren. Med det mener jeg at jeg føler at jeg har lest nok av hans bøker (jeg har vel lest 3-4 andre romaner han har skrevet også). Slik jeg oppfatter det, så har han mye av samme tematikk og måte å skrive på i romanene sine, og jeg føler egentlig ikke at han tilfører meg noe nytt lenger. Mulig dette er med på å påvirke min oppfatting av Alkymisten også.

Kort sagt: En bok det absolutt er verdt å lese, men det holder kanskje med én gang?

Ei av bøkene jeg leste i jula var som tidligere nevnt The Lady and the Unicorn skrevet av Tracy Chevalier. Til tross for at dette er en mye omtalt forfatter, så har jeg ikke tidligere lest noe hun har skrevet. Men en gang må jo bli den første.

Bokas handling er satt til sen middelalder, og kunstneren Nicolas des Innocents har blitt bedt om å male motivene for en serie billedvev som Jean le Viste skal henge på veggene i sitt hjem. Jean ønsker i utgangspunktet en serie motiver av kampscener, men hans kone, Geneviève, får kunstneren til å overtale sin mann til å endre sin mening om motivene, og de kommer til slutt fram til at motivene skal være av en kvinnes temming av en enhjørning.

Nicolas maler sin egen visjon, og dedikerer fem av de seks billedvevene til Geneviève og hennes datter, Claude. Nicolas og Claude er meget tilrukket hverandre, men hun er selvsagt langt over hans stand, og menneskene rundt dem gjør det de kan for at de ikke skal ha noen kontakt med hverandre. Slik innledes en historie som etter hvert vikles inn i andre historier…

Først var jeg ikke videre fascinert av historien og lurte på hvorfor de jeg hadde snakket med om boka mente den var så fantastisk. Så skulle det vise seg at også dette var en av de bøkene som måtte «vokse på» meg. Etter hvert likte jeg boka bare bedre og bedre, og da jeg var ferdig med den var jeg nesten skuffet over at den nå faktisk var over. Fra å ikke egentlig å ønske å lese videre gikk jeg altså over til å ønske at den ikke skulle slutte! Dét kaller jeg helomvending!

Da Anne B. Ragde skrev Eremittkrepsene sa hun at hun ikke kom til å skrive ei bok til om Neshov-folka. Etter å ha lest Ligge i grønne enger sitter jeg dog og undrer…

Jeg må innrømme det: Jeg likte både Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. Syntes faktisk de var riktig så underholdende. Og siden sistnevnte sluttet så brått, var det klart at jeg ønsket meg ei tredje og siste bok.

Dessverre må jeg si at Ligge i grønne enger ikke stod til forventningene. Jeg vet ikke helt hva det var, men det var akkurat som om noe manglet. Kanskje ble stereotypene for voldsomme? Jeg tenker spesielt på homseparet Erlend og Krumme, som nok stemmer godt overens med manges fordommer. I de første bøkene syntes jeg nok det var mest søtt, men i den siste boka synes jeg det gikk litt vel over stokk og stein.

Jeg var ikke en gang ferdig med boka da tanken slo meg: Hadde forfatteren gjort det med vilje? Gitt Eremittkrepsene den slutten den fikk nettopp for å få folk til å presse på for å skrive ei bok til? Om ikke annet, det kan nesten virke sånn. Men nå er det heldigvis over. Hun burde ha gitt Eremittkrepsene en skikkelig avslutning, for dette var en skuffelse…

For litt siden grein jeg på nesa over å måtte lese The Last Templar av Raymond Khoury. Jeg vurderte sterkt å legge boka vekk og droppe den etter 100 sider (som egentlig er min magiske grense på hvor lenge jeg gir ei bok en sjanse). Jeg bestemte meg så for å lese ut boka, siden det tross alt var ei lesesirkelbok.

For en stund tilbake ble jeg da altså omsider ferdig med boka, etter å ha slitt meg gjennom over 400 sider med noe som etter min personlige mening rett og slett er søppel. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne boka var skrevet for å ri på «Da Vinci-kode-bølgen». Mye av den er laget over samme lest, og den er på ingen måte nyskapende. Ikke er den spesielt spennende heller. Språklig helt grei, men ikke noe mere enn det.

Har forøvrig merket meg at alle jeg har snakket med som også har lest boka er av mer eller mindre samme oppfatning: Den var ikke verdt å lese. Så om du lurer på hva du skal kjøpe til din verste fiende i julegave, kanskje denne kunne ha vært noe? Spennende er den i hvert fall ikke…