Krakens gap av Sigbjørn Mostue

I går leste jeg ut Sigbjørn Mostues Krakens gap. Det føles nesten litt vemodig å tenke over at triologien jeg har fulgt siden den første boka kom ut i 2005 nå er avsluttet. Det er i og for seg ikke så lenge siden, og jeg er fullstendig klar over at det er mange triologier som bruker adskillig lengre tid før den når enden, men jeg har hatt stor glede av Alvetegnet. Krakens gap var nominert til Brageprisen i år, og selv om den ikke vant, så er det å bli nominert en prestasjon i seg selv.

Krakens gapKrakens gap handler om Eva og Espen, som sammen med sitt klassetrinn drar oppover langs Norgeskysten i den gamle seilskuta Venilia. Eva og Espen er på starten av boka uvenner. På slutten av forrige bok kastet Espen Edelåpne på havet, og dette er noe Eva knapt kan tilgi ham. Nils er en liten nisse som har blitt venn med disse to strevingene (som skapningene «på den andre siden» kaller menneskene), og etter at alvene kastet en forbannelse på ham, har han ligget alvorlig syk. Espen får derfor i oppgave å hente tilbake Edelåpne, og det som tegner å bi en behagelig sjøtur blir både spennende og dramatisk.

Mostue har med denne serien skapt noe nytt innen norsk fantasy. Han henter opp elementer fra norsk folketro, som han blander inn i vår egen verden. Vi møter nisser, skrømt og andre kjente skapninger vi kjenner fra før. Samtidig kan vi klart se at forfatteren er opptatt av miljøvern, og i disse klima-aktuelle dager glir boka rett inn i debatten rundt temaet.

Med andre ord, Mostue har skapt ei fin og verdig avslutning på sin triologi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.