The Ghost from the Grand Banks av Arthur C. Clarke

The Ghost from the Grand BanksJeg plukket med meg The Ghost from the Grand Banks fra bookcrossing-hylla på Naturhistorisk Museum i London i mars i år, mest på grunn av at jeg er veldig begeistret for science-fiction, og kunne ikke la være å ta den med meg.

Jeg vet ikke helt hva greia er med science-fiction og blekkspruter, men også i The Ghost from the Grand Banks møter vi en slik. Og den er ikke liten! Denne er gedigen, og har forelsket seg i Titanic. Dog er den ikke veldig sentral for handlingen, den skremmes etterhvert bort. Episoden fikk meg uansett til å tenke på den gangen, for flere år siden, da jeg så en gammel science-fiction-film på TV (så gammel at den var i sort-hvitt, og effektene var ikke mye å skryte av), hvor jorden ble invadert av store, monsterliknende blekkspruter. Det vil si, de så ut som blekspruter, men var selvfølgelig romvesner. Hvilken film det var husker jeg selvsagt ikke, ei heller hvordan den endte.

«Spøkelset» i boka er egentlig ikke noe spøkelse, men Titanic. Handlingen i boka dreier seg om et forsøk på å bringe Titanic opp fra dypet. Ved hjelp av roboter og annet moderne, teknologisk utstyr jobber de i noen år mot målet, dog ikke uten problemer. Handlingen er faktisk satt til vår nåtid, men boka kom første gang ut i 1990. Jeg følte det kanskje var litt sært at man i 2007 skulle ha et meget høyt teknologisk nivå, men når jeg tenker nærmere etter, så var ikke Clarke helt på viddene alikevel. Det er uansett ikke med på å trekke boka ned.

Deler av bokas handling foregår under vann, og denne undervannsstemningen Clarke skaper liker jeg veldig godt. Atmosfæren minner meg på sett og vis om Jules Vernes En verdensomseiling under havet fra 1870. Om godeste Clarke var inspirert av Verne eller ikke vet jeg ikke, men jeg synes han gir noe av samme følelsen, spesielt sekvensen hvor en rekke rike VIP-mennesker blir tatt med i en meget flott u-båt. I denne blir de tatt med på omvisning rundt Titanic, samt at de får en lunsj som skal tilsvare den siste lunsjen som ble servert på Titanic.

En annen ting jeg liker med boka er Clarkes humor. Selv om boka til tider er veldig alvorig, og noen ganger trist, så var det ikke få ganger jeg måtte trekke på smilebåndet. Faktisk lå jeg i parken og lo høyt til tider! (De andre parkløvene syntes nok jeg var en underlig skrue…) Dette er kanskje ikke min favorittbok, men den skåret definitivt høyt på skalaen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.