Tanker rundt Signaler 2011.

Dette kan strent tatt ikke kalles en bokomtale, siden jeg ikke har giddet å lese boka fra perm til perm, men heller lest litt her og litt der. Signaler er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Det vil si, ikke alle er skribentene er debutanter, for den inneholder også tekster skrevet av allerede etablerte forfattere. Jeg er usikker på hva grunnen til dette er, selv mener jeg det hadde vært fint om det var ei ren debutantsamling, men slik er det nå en gang ikke.

Her har jeg da altså tatt en kikk på årets utgave, og her er noen små tanker rundt noen av tekstene jeg har lest, eller forsøkt å lese. Hvis jeg kan virke noe negativ rundt det hele, så er det egentlig ikke meningen. Stort sett er det bra greier.

Jeg er usikker på hva jeg skal teksten til Inger Bråtveit. Én ting er dog sikkert: Jeg orket ikke å lese mer enn de første få linjene. Blå strek er skrevet på dialekt, og er det noe jeg misliker sterkt, er det tekster på dialekt. Jeg kan godta at enkel dialog kan være skrevet på dialekt. Knapt. Men en hel tekst blir rett og slett for mye. Jeg er ikke blant dem som «hører stemmen til forfatteren» når jeg leser, så å lese dialekt blir litt som å streve seg gjennom ett eller annet språk jeg er halvgod i. Dette gjelder også dialekten som snakkes der jeg kommer fra. Som jeg bruker si: Dialekt skal snakkes, ikke skrives. For å være ærlig, synes jeg det kan virke som om man skriver på dialekt for å skjule at man egentlig ikke har spesielt godt språk. Vi har to standardiserte skriftspråk: Bruk dem!

Ane Nydal har skrevet dikt. Best likte jeg de to siste: «Linje» og «Anneksjon».

Romanutdrag er slikt jeg helst hopper over. Ikke fordi det nødvendigvis er dårlig (det vet jeg ingenting om, jeg har jo ikke lest teksten), men fordi jeg tenker som så at skulle jeg komme til å like teksten veldig godt, så vil det være en stor skuffelse å ikke få lest resten. I hvert fall ikke med det samme. Kanskje er dette meningen? At man skal få lyst til å lese bøkene? Men jeg tror flere er som meg: Når det ikke kan leses videre kan det fort bli glemt, og det er slettes ikke sikkert man tar opp igjen tråden senere.

Novellen Smeltet iskrem er skrevet av debutant Simen Johnsen. Jeg kjenner mye finnmarsk (kan man si det?) igjen i teksten: De små flyplassene på de små stedene hvor alle kjenner alle, for eksempel. Et ukjent fenomen for meg før jeg flyttet til Finnmark. Flyplassene her er virkelig kjempesmå. Det har helt klart sin sjarm. Skal jeg være dønn ærlig hadde jeg antakelig funnet teksten litt kjedelig hadde jeg fortsatt bodd i Oslo. Det er en del detaljer man rett og slett ikke klarer å relatere til uten å ha bodd på et liknende sted, tror jeg. Teksten er absolutt bra skrevet, og jeg tror spesielt finnmarkinger vil komme til å nikke gjenkjennende.

Restavfall er en liten samling dikt av Arne Borge. Jeg liker dem. Det kan virke som jeg foretrekker diktene i slik samlinger.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.