Litterær tabu og forbudte bøker.

For ikke så alt for lenge siden fikk jeg tilsendt mitt tema i Carolines tredje runde i bloggutfordringen. Denne gangen fikk jeg temaet «tabu», og dette er mye av grunnen til at jeg ikke har fått postet dette innlegget med nå. «Tabu» gir rom for mye å kunne skrive om, og jeg tenkte lenge og hardt på hvordan jeg skulle gripe dette an.

Jeg vil starte med å gi ordbokas definisjon på tabu:
Definisjonen av tabu

I mitt forsøk på å finne på noe håndfast og mer enn bare hva tabu er å skrive om, ramlet jeg over flere sider som handlet om forbudte bøker. Selv i Norge har det gjennom tidene vært bøker som har blitt forbudt, som for eksempel Uten en tråd av Jens Bjørneboe, Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle, og Albertineav Christian Krogh, som kanskje er blant de mest kjente.

I dagens Norge tror jeg det er få emner som fortsatt regnes som så tabu at man ikke kan skrive bøker om det, men det var på ingen måte slik for bare få tiår siden. Selv om det generelt er få tabuemner igjen i litteraturen, er det nok fortsatt krefter som gjerne skulle sett det motsatt. Spesielt innen sterkt religiøse miljøer kan man fortsatt regne emner som for støtende til å skulle leses om i bøker.

Den katolske kirke har til og med en Index librorum prohibitorum, eller «en liste over forbudte bøker». Wikipedia skriver blant annet følgende om lista:

Indeksen ble til i lyset av den protestantiske reformasjonen og ble med tiden et viktig verktøy for inkvisisjonen. Listen var på høyden av sin gjennomslagskraft på 1600-tallet, men ble ajourført helt opp til 1961. I 1966 ble indekset offisielt avskaffet.

Indekset var kun en del av kirkens sensurapparat. Alle katolske skrifter skulle igjennom en forhåndssensur, som skulle sikre at innholdet var i overensstemmelse med den katolske tro. En slik forhåndsgodkjennelse het Imprimatur (latin for kan trykkes).

Ideen for en slik liste var ikke i seg selv en katolsk oppfinnelse. I kjølevannet av boktrykkerkunstens oppfinnelse i 1455 ble det mulig å spre skrifter og litteratur med en hastighet man tidligere ikke hadde kunnet drømme om. I flere land, blant annet i Frankrike, opprettet man et statlig organ hvis hensikt var å kontrollere bokmarkedet, både av religiøse og politiske årsaker.

Selv om vi i Norge i dag er så heldige at man skrive om de aller fleste tema, er det slettes ikke nødvendigvis slik i resten av verden. NRK.no sine litteratursider kunne i sommer fortelle om kinesiske Yan Lianke, en forfatter som til tross for sitt medlemsskap i kommunistparie ikke får lov til å gi ut sine bøker i hjemlandet. Hans kontroversielle bøker er allikevel populære i utlandet, og hans tredje bok, Lenins kyss skal nå ha kommet ut på norsk. Yan Lianke bruker satire som form, og hans samfunnskritikk faller ikke ikke i god jord blant en del av partikammeratene. NRK.no skriver følgende om boka, som er forbudt i Kina:

Handlar om ein landsby som er opphaldsstad for funksjonshemma i Henan-provinsen. Etter ein periode med uår må dei gjere noko for å tene pengar. Vel vitande om at det utstilte liket av Mao i Beijing trekk til seg mengder av turistar og inntekter, bestemmer distriktsleiaren seg for å kjøpe liket av Lenin frå russarane og stille det ut. For å finne pengane til dette reiser ein trupp funksjonshemma ut på varietéturné.

Det er bare ti år siden debatten rundt Harry Potter-bøkene gikk her i Norge. Flere kristne miljøer ønsket å forby dem, og mente blant annet at Harry Potter var ond. I en artikkel i Dagbladet kom flere stemmer til ordet, og en mente at «at bøkene er «et ledd i en verdensomspennende plan for å lure våre barn bort fra Gud og over til sekulær satanisme og okkultisme.»» Heldigvis var menneskene med disse og liknende i sterkt mindretall, og bøkene lever i beste velgående, som vi jo vet.

Tabu og forbudte bøker er et spennende tema. Jeg har tenkt mye på hva jeg selv skulle mene om dette – hvor går grensen for hva som er OK å skrive om? At folk har forskjellige meninger er én ting, men hva med for eksempel historieforfalskning? Det har blant annet blitt skrevet bøker hvor man benekter Holocaust. Bør slike bøker forbys, eller skal man gi rom også for disse? Jeg sitter ikke med noe svar. Hva tenker dere?

2 kommentarer til «Litterær tabu og forbudte bøker.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.