Før jeg startet med boka, var jeg ganske sikker på at den ville falle i smak. Jeg har en kjæreste som har relativt lik boksmak som meg selv, og hun har lest den med stor iver. Legg til at jeg generelt er begeistret for framtidsdystopier, så alt lå til rette for en god leseopplevelse.
Da boka dumpet ned i postkassa mi tenkte jeg «Gulp!» Boka var på nesten 500 sider – hvordan i all verden skulle jeg bli ferdig med boka før filmen ble tatt av plakaten? Jeg er ikke en kjapp leser, og tenkte at det ville ta lang tid å komme meg gjennom så mange sider. Heldigvis skulle det vise seg at jeg tok feil! Jeg formerlig slukte boka, og benyttet vær ledige stund til å dykke ned i Tris’ verden.
Tris (eller Beatrice, som hun egentlig heter) er vokst opp i en verden delt inn i fem ulike fraksjoner. Fraksjonene sier noe om idealer menneskene som bor der har. Når innbyggerne fyller 16 år, må de gjennom en sermoni hvor man skal velge hvilken fraksjon de skal leve i resten av livet. Selv om mange velger samme fraksjon som de vokste opp i, så finnes det definitivt unntak. Tris er vokst opp i fraksjonen Abnegation, hvor idealet er å være uselvisk, en når hun skal gjennom sin fraksjonsvalgssermoni står hun overfor et vanskelig valg: Skal hun velge fraksjonen hun kjenner? Eller skal hun velge en av de andre fraksjonene? Og hva vil skje hvis hun velger en av de andre?
Divergent, som er første bok i en trilogi, og er Veronica Roths debutroman. Den kom ut for første gang i 2011, og har slått godt an blant unge lesere, også i Norge. Og jeg må innrømme at den slo godt an hos meg også. Jeg har (selvsagt) lest boka på engelsk, og den var svært lettlest. Ikke i den betydning av at språket var dårlig, det syntes jeg ikke det var, men de passet til historien.
At de fleste av karakterene ikke er endimensjonale er noe jeg setter pris på med boka. For eksempel har Tris flere aspekter ved sin personlighet, samt at hun i løpet av den tiden vi følger henne ikke er statisk, men vi er med på karakterutvikling. Dette er alltid et pluss. Dessuten liker jeg flere «store» spørsmål historien berører, både etiske og filosofiske. Det aner meg at flere av disse vil bli berørt videre i de neste bøkene, så jeg gleder meg til å lese dem!
Helgen 14. – 16. mars 2014 var jeg i Oslo for å delta på Norcon 27, en fantasy- og science fiction-festival som holdt sted på Blindern i Oslo. Tenk, tre dager fullspekket av foredrag, paneldebatter, forfattere, og prat viet til fantastisk litteratur, «med nogo attåt».
Dette er langt i fra mitt første con, så jeg visste i stor grad hva jeg gikk til, og at jeg koste meg, skal være sikkert! Som vanlig var det et variert og interessant program, og jeg var veldig glad for at jeg kunne velge meg de postene jeg fant mest interessante.
Fredagen, som var festivalens første dag, ble startet med et foredrag om drager med Torfinn Ørment. Jeg har forsåvidt hørt ham forelese om temaet tidligere, men det er en god stund siden, og det er alltid moro å høre mer om drager.
Etter drageforedraget var det duket for stinn brakke på Sophus Lies auditorium hvor (den for meg ukjente) Simon Singh skulle snakke om «The Simpsons and their mathematical secrets», som han har skrevet bok om. Det stod lang kø ut av huset, noe som mildt sagt kom som overraskende på meg. Jeg kan ikke huske å ha vært på en science fiction-konferanse med så lang kø for et foredrag tidligere! Snart skulle det dog vise seg at dette var et samarbeidsprosjekt, og at dette var en kjent kar for en rekke realfagsstudenter på Blindern. Og han var tydligvis populær! Selve forelesningen gikk dessverre i stor grad rett over hodet på meg som humanist og bibliotek- og informasjonsviter, med sine matematiske krumspring, men noe av humoren fikk jeg heldigvis med meg. Det var bra at så mange koste seg med forelesningen, selv om det nok ikke var noen «højdare» for min del.
Neste, og for meg siste, programpost på fredagen var paneldebatten «Apocalypse tomorrow!» med Pat Cadigan, Kim Newman og Erik Newth. Panelet ble ledet av Heidi Lyshol, som er godt kjent i fandom. Debatten handlet om verdens undergang i både fiktiv og reell forstand: Hvilke bøker fortalte om de beste apokalypsene, og hvordan tror man at verden faktisk vil gå under? Vil hele menneskeheten og alt liv på jorda dø ut, eller vil kun en liten del bli igjen? Eirik Newth har både snakket og skrevet om framtidsscenarioer i en årrekke, og han mente at jorda kunne treffes av en meteoritt absolutt var en reell fare. Dette til tross, menneskene er i god gang med selv å utslette seg selv på sikt, rett og slett med overbefolkning. Panelet var enige om at det siste ikke var særlig spektakulært, og dermed ikke så godt egnet som romanstoff, selv om jeg personlig synes det ville være en interessant vinkling. En ting er i hvert fall sikkert: Folk burde ikke få mer enn maks to barn hver, helst ingen… 😉
Lørdagen startet allerede klokka 11 med forfatterstafett. Her fikk vi presentert noen norske science fiction- og fantasyforfattere, og de kunne fortelle om bøkene sine. Det råder ingen tvil om at norsk fantasy virkelig har fått en oppblomstring i det siste, noe jeg synes er veldig positivt. Og det var moro å «møte» noen av de nye, norske fantasyforfatterene. Forfatterene som ble presentert var Siri Pettersen, Tonje Tornes, Mari Moen Holsve, Jon Ewo og Gro Fykse.
Jeg innrømmer glatt at jeg egentlig ikke visste hva kryptozoologi var før jeg hørte Torfinn Ørmen og Petter Bøckman fortelle om dette. Kryptozoologi er studien av dyr som kanskje ikke finnes, eller dyr som kanskje finnes. Eller noe i den duren. Programpostens beskrivelse kunne fortelle at innen denne grenen kunne man blant annet finne «vesener som avskyelige snømenn, sjøormer, flyveøgler og små langhalsdinosaurer i tillegg til den blodsugende chupacabra. Hvilke av alle disse skapningene er det reelle sjanser for å finne? Og hvilke er avkreftet som løse rykter eller juks?» Jeg har hørt foredrag med både Bøkckman og Ørmen tidligere, og visste på forhånd at dette kunne bli en artig programpost. Og de skuffet ikke, jeg ble både underholdt og kanskje litt klokere.
Etter foredrag om rare, og ikke fullt så rare, dyr som enten eksisterte, eller ikke, var det tid for en matbit, før jeg hastet tilbake til Blindern for å høre på æresgjestforedrag med Kristine Tofte. Det er virkelig imponerende hva den dama sitter inne med av kunnskap, og all research hun legger ned i arbeidet sitt med Eirabu-bøkene. Tofte fortalte levende og engasjert om Eirabu-verdenen sin, og hva som har inspirert henne.
Etter æresgjestforedraget, var det duket for paneldebatt om genreulikheter i fantasy med Siri Pettersen, Tonje Tornes og Tone Almhjell. Alle de tre forfatterene debuterte høsten 2013 med sine svært ulike bøker, som alle faller innenfor genren fantasy. Det ble en artig samtale, hvor forfatterene fortalte litt om egne tanker om det de hadde skrevet.
Helt på slutten av paneldebatten, var det ryddet plass for prisutdeling. Fabelprisen deles ut til beste norske verk innen fantastisk litteratur, utgitt året før, og gikk denne gang til Odinsbarn av Siri Pettersen. Juryen sa blant annet følgende i sin begrunnelse:
Siri Pettersens Odinsbarn er en overbevisende roman i en verden som er besnærende lik, men samtidig fjern fra vår norrøne kulturarv. Det er en storslått fortelling om tro, tvil, tilhørighet, mistenksomhet, frykt for alt ukjent, frykt for både fred og ufred. Odinsbarn skildrer en sammensatt verden med komplekse problemstillinger og befolket av troverdige karakterer. Samtidig har Pettersen klart å formidle alt dette med et flott språk som gjør boken til en lek å lese. Juryen er oppriktig glad for å kunne tildele Fabelprisen 2014 til en så ambisiøs og vellykket roman.
Har du noen sinne undret deg over biologien bak zombier? For meg ble lørdagens siste programpost å høre Torfinn Ørmen fortelle om hvordan zombier kan oppstå og hvordan de formerer seg. Spørsmålet «[e]r det naturlige eller menneskeskapte virus som er årsaken, eller er det andre ting som kan skape de levende døde? Er det en gass som har ødelagt hjernen til offeret?» ble også forsøkt besvart.
«Hvor er lyssverdet mitt?» het søndagens første programpost. Odd Harry fra Forsvarets forskningsinstitutt kunne fortelle om framtidens krigføring, både hvordan vi ser det for oss i dag, og hvordan man har sett det for seg tidligere. Han kunne vise til mer eller mindre vellykkede forsøk på å skape framtidsrettede våpen fra 50-tallet (tror jeg det var, hvis jeg husker rett) og fram til i dag. Dette foredraget ble faktisk mer interessant enn hva jeg hadde forventet meg!
Kjønnsroller i superheltserier med Melina Edvardsen, som ble neste programpost for meg, skulle også vise seg å bli veldig interessant. Det vil si, jeg hadde allerede på forhånd tenkt at et foredrag om superhelter, kvinnesyn og stereotyper innenfor tegneserier skulle bli interessant, det var nettopp derfor jeg valgte å gå på dette. Visste du for eksempel at mens DC Comics gjerne har kvinnelige superhelter som speiler de mannlige (som Spiderwoman, Batgirl, osv), har Marvel gjerne kvinnelige superhelter som er superhelter utfra seg selv (Black Widow kan jo nevnes her). Jeg fikk definitivt bekreftet at jeg er ei Marvel-jente heller enn ei DC Comic-jente!
Siden jeg nå allerede var inne i tegneserieverdenen, kunne jeg like godt fortsette, og dermed ble paneldebatten om norske tegneserier og superhelter neste post på programmet. Hvordan den norske superhelten ser ut, og hvordan superheltgenren har slått an i Norge var blant temaene som ble utgangspunktet for en diskusjon mellom forfatter Tonje Tornes, bibliotekar Melina Edvardsen og journalist Øyvind Holen.
Selv om kongressen fortsatte med flere programposter, ble jeg her nødt til å sette kursen mot Oslo S for å ta toget hjem. Det ble (som vanlig) en bra kongress for min del, og jeg gleder meg allerede til Norcon 28!
Julie har også skrevet om Norcon 27 HER, HER og HER.
Silje har skrevet om Norcon 27 HER.
She sighed. ‘Oh, God, to be in the flyship cruising through the void. That’s what I long for: an infinite void. With no human voices, no human jaws masticating plastic chewing gum in nine iridescent colors.’
Hvis du har lest bloggen min før dette innlegget, burde det neppe komme som en overraskelse at jeg nå har lest bøkene i The Hunger Games-triologien av Suzanne Collins. Det har vært litt av en tur, for dette har vært slikebøker uten like, spesielt de to første var vanskelige å legge fra seg. De har påført meg søvnløse netter og ufokuserte dager. Og nå er jeg ved veis ende, og tenkte jeg skulle si noe om dem.
Handlingen er lagt til et Nord-Amerika i framtiden, Panem, delt i 12 distrikter og et hovedsete (Capitol). Omtrent 75 år tidligere gjorde distriktene et forsøk på å gjøre opprør mot Capitol og deres undertrykkelse, men dette ble slått hardt ned, og det daværende 13. distriktet ble jevnet med jorden. Som straff på forsøket på opprør, må de gjenværende 12 distriktene sende to barn, en gutt og ei jente, til en arena laget av de såkelat «game makers», for å spille et spill på liv og død: The hunger Games. Representantene blir trukket ut i et lotteri, som alle barn i alderen 12 til 18 må delta i. Når vi møter vår heltinne Katniss, er dagen for å trekke t deltakere for de 74th Hunger Games kommet, og det som ikke må skje skjer: Hennes lillesøster Prim blir trukket ut, og Katniss stormer fram og melder seg frivillig til å ta søsterens plass. Og dermed er vi i gang…
Og når vi er inne på Katniss. Som sagt, hun er vår heltinne. Og hun er virkelig en heltinne etter min smak. Hun er sterk og smart, men hun er ikke på noen måte perfekt. Hun, og egentlig alle de andre karakterene i historien, framstår for meg troverdige. De fleste er mennesklige, og har sine feil. For ikke å snakke om at vi gjennom historien opplever karakterutvikling. Ikke bare hos vår heltinne, men vi kan se det tydelig i Prim, uten at jeg ønsker å gå inn på detaljene rundt, da jeg ikke vil røpe for mye.
Disse bøkene er noen av de mest spennende bøkene jeg har lest. Her snakker vi får-ikke-sove-om-natta-fordi-ma-må-vite-hva-som-skjer-videre-spennende. Jeg skal ikke påstå at dette er verdens første dystopi som berører temaer som meningsløshet med vold, samfunnskritikk, søskekjærlighet, kjærlighet, og alt det der, men det er måten Collins forteller det hele på som gjør bøkene så bra. Dette er hva jeg kaller «slukebøker».
Nå som jeg er ferdig med bøkene føler jeg meg faktisk litt tom. Det har vært en intens leseopplevelse, og jeg har veldig lyst til å lese noe av det andre hun har skrevet, for eksempel The Underland Chronicles. Men akkurat nå skal jeg lese en del andre bøker som ligger og venter på meg.
I 2011 klarte jeg å lese hele 91 bøker med stort og smått. Langt flere enn jeg bruker i løpet av et år, men mye av det er selvsagt barnelitteratur, deriblant billedbøker. I tillegg fikk jeg på seinhøsten en betennelse i skulderen, som førte til at jeg måtte ta det litt roligere på jobb en kort periode. Da ble det lesing på jobb, noe jeg sjeldent har tid til ellers.
Fine billedbøker
2011 har bragt meg mange fine billedbøker. Første bok jeg leste i år var Gi gass, Ine av Tore Renberg og Øyvind Torseter, og i tillegg til flotte illustrasjoner var teksten veldig morsom. Man kan rett og slett ikke la være å le av den! Nesa til onkel Knut av Constance Ørbeck-Nilssen med Ragnar Aalbus illustrasjoner var også fin. Det er noe eget med streken til Ragnar Aalbu, som alltid får meg til å smile.
Ei av billedbøkene som gjorde inntrykk i år var Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger. Ersland har det med å skape reaksjoner med sine billedbøker, noe han også viste med denne boka. I fjor leste jeg Det første barnet på månen av ham, ei bok jeg nok mener bestemt ikke er for de minste barna.
Lisa Aisato har etter hvert blitt en av mine favorittillustratører. I år leste jeg hennes Odd er et egg, hvor hun i tillegg til å illustrere har skrevet historien. Jeg tror kanskje jeg kan si dette er en av mine favoritter innen genren billedbok. Da jeg var på barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger i februar, ble boka lest opp av en av byens unge håpefulle. Med de flotte illustrasjonene på storskjerm, ble dette en fin billedbokopplevelse.
Et nytt bekjentskap for meg i 2011 var belgiske Kitty Crowther. Jeg liker illustrasjonene hennes veldig godt, siden de forteller veldig mye. Bøkene inneholder forholdsvis lite tekst, men nettopp på grunn av illustrasjonene, bringer hun med bøkene sine søte historier som, etter min mening, egentlig passer for de fleste.
2011 var året jeg forelsket meg i Oliver Jeffers. Eller, snarere, jeg forelsket meg i hans bøker. Hans Lost and Found kom ut på norsk i år, med tittelen Mistet og funnet. Boka handler om en gutt, som plutselig en dag finner en pingvin utenfor døra si. Gutten tenker som så, at pingvinen har kommet bort, og han setter i gang et lite prosjekt med å få pingvinen hjem… Illustrasjonene er nydelig, og historien er varm og så og fin.
Noen bøker som gjorde inntrykk
Et av årets store temaer for ungdomsbøker har vært dystopier. Jeg kan godt innrømme at dette er en genre jeg finner tiltalende. Ofte fanger bøkene en spesiell, ekkel spenning, som jeg merkelig nok liker godt. Jeg liker at det grøsser nedover ryggen. De to ungdomsbøkene jeg tenker på først når jeg sier «dystopi» og legger til året 2011, er Høsten av Jan Henrik Nielsen og Matched : Cassias valg av Ally Condie. Begge er sterke og spennende bøker jeg kan anbefale på det varmeste.
Jeg har også begynt å lese tegneserien The Walking Dead av Robert Kirkman. Da jeg først satte i gang ble jeg rett og slett hekta. Jeg har så langt lånt albumene på biblioteket, så nå håper jeg de skal få album 15 innen jeg flytter… Hvis ikke, så må jeg kanskje fjernlåne?
Pomegranate soup av Marsha Mehran ga meg et spennende innblikk i persisk matkultur, samt at jeg lærte noe nytt om iransk historie. Boka er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av vampyrer. Lenge før det ble «hipt». Et nytt bekjentskap var Dead, Undead, or Somewhere in Between av J.A. Saare, første bok i serien Rhiannon’s Law. Jeg leste førsteutgave av boka, men har skaffet meg den forbedrete utgaven, som jeg har planer om å lese i 2012, samt bok to i serien.
Omsider fikk jeg også lest The Graveyard Book av Neil Gaiman. Forfatteren er min favoritt, og boka skuffet ikke. En annen forfatter jeg liker godt, er John Ajvide Linqvist. I år fikk jeg lest to av bøkene hans: Menneskehavn og Lilla stjärna. Begge gode bøker, og jeg likte kanskje spesielt godt den første.
På tampen av året leste jeg ut The Help av Kathryn Stockett. Boka, som av underlig grunn har fått navnet Barnepiken på norsk, ga et godt inblikk av de svartes situasjon i de amerikanske Sørstatene på 60-tallet. Jeg har ikke fått skrevet noen omtale av boka enda, men jeg håper jeg får gjort det om ikke lenge.
Kjære gjensyn
Jeg har satt i gang med å lese omigjen The Sandman-serien av Neil Gaiman. Jeg bruker kalle dem tegneserier, siden jeg egentlig synes at «tegneserieroman» er en litt jålete definisjon, når det egentlig er tegneserier det er snakk om. Da jeg leste serien første gang for godt over ti år siden, gjorde den sterkt inntrykk, og jeg slukte den ganske kjapt. De er fortsatt slukbare, og holder fortsatt stand.
Jeg bestemte meg også tidligere i år for å lese omigjen Jane Austens bøker. Northanger abbey er en av mine favoritter, så det ble et fint gjensyn. Sense and Sensibility koste jeg meg med nok en gang. Kommer til å fortsette med prosjektet i 2012.
Årets skuffelser
2011 har hatt overraskende få skuffelser på bokfronten. Jeg vet ikke helt hva dette skyldes, men jeg velger å se positivt på det hele.
Ei bok jeg lenge har tenkt å lese, og som jeg hadde store forventninger til, var Wuthering Heights av Emily Brontë. Grunnen til at jeg sier jeg ble skuffet, var at jeg kun likte boka. Jeg elsket den ikke, slik jeg hadde forventet at jeg skulle ende opp med å gjøre, jeg likte den kun. Boka er bra, så absolutt, men den seiler nok ikke opp blant mine favoritter.
Dublin av Frode Grytten leste jeg i forbindelse med årets Dublin-tur, og jeg hadde gledet meg til å lese den. Det jeg har lest i serien «Forfatterens guide» tidligere har jeg likt godt, og det jeg har lest av Grytten tidligere har imponert, så forventningene var der på alle måter. Fallet ble høyt, og skuffelsen var ikke til å skjule. Boka kjedet meg, noe jeg trist måtte innse etter kort tid.
2011 oppsummert
Alt-i-alt har 2011 vært et godt leseår, på flere måter. Jeg har lest flere bøker enn normalt, flere bøker har jeg likt veldig godt. Dessverre var det mange bøker jeg likte godt jeg ikke har nevnt her, men en komplett liste over hva jeg har lest finner du HER. Du kan finne ut om jeg har skrevet omtale av boka ved å søke på bokas tittel oppe i søkefeltet.
Hvordan har ditt leseår vært? Har du hatt få eller mange skuffelser? Har det vært bøker som har imponert? Jeg er spent på hvilke tanker du eventuelt gjør deg om bøkene jeg har nevnt – kom gjerne med tilbakemelding i kommentarfeltet!
Forleden dag var jeg på British Library i London og så utstillingen Out of this World: Science fiction – but not as you know it. Det var utstilt en rekke bøker fra forskjellige epoker og med forskjellige tema innen genren, samt at deler av utstillingen var mer interaktiv.
Da jeg var der var det flere skoleklasser med yngre barn der, og bibliotekarene var dyktige og ungene ivrge. Noe jeg hodt kan skjønne, for det var en både interessant og morsom utstilling. Riktignok er jeg ikke helt med på «but not as you know it», men her kan jeg elsvsagt bare snakke for meg selv.
Forestill deg at du lever et sted der andre bestemmer hvor du skal bli og hvor du skal arbeide. Hvor det er myndighetene som bestemmer hvem du skal elske og gifte deg med. Til og med når du skal dø. I boka Matched : Cassias valg av Ally Condie får vi oppleve et slikt samfunn.
Dette er ikke ei bok jeg i utgangspunktet visste så mye om, jeg hadde egentlig ikke bestemte planer om å lese den. Nå hadde det seg bare sånn at jeg satt på jobb og skulle katalogisere den, og mens jeg kikket på boka, som seg hør og bør, leste bakpå den og skulle finne ut litt mer om den, så pirret den nysgjerrigheten min nok til at jeg begynte å lese den. Dermed var det gjort: Den ble med meg hjem, og jeg nærmest slukte den de neste dagene.
Cassia bor i Samfunnet, og her er det funksjonærene som bestemmer. De observerer eller styrer alt, alt fra hva du spiser, hva du gjør på fritiden, ja til og med drømmene dine. Cassie har alltid vært en god borger og gjort det Samfunnet har ønsket, og har på den måten sikret seg et langt og trygt liv. Det året man fyller 17 år, blir man innkalt sin «matchbankett». Det er her man får vite hvem Samfunnet har matchet en med, og Cassia er blitt inkalt på sin. Også hennes beste venn, Xander, er innkalt, og de skal ha sine banketter sammen.
«Cassia Maria Reyes.»
Det er min tur.
Jeg reiser meg, slipper mors hånd og snur meg mot skjermen. Jeg kjenner hertet banke og er fristet til å vri hendene sånn som Lea gjorde, men klarer å stå helt stille med løftet hode og blikket på skjermen. Jeg ser og venter; har bestemt med [sic] for at den jenta min match skal få se på skjermen i rådhuset sitt et sted ute i Samfunnet, skal være fattet, rolig og nydelig, den aller beste versjonen av Cassia Maria Reyes jeg kan klare å vise fram.
Men ingenting skjer. (s. 18)
Skjermen forblir svart, og det skal snart vise seg at Cassias match befinner seg i samme rom – det er ingen ringere enn Xander! Allikevel får hun et sølvskrim med et mikrokort i som inneholder opplysninger om matchen, slik tradisjonen er.
Når Cassia samme kveld skal se på mikrokortet i portalen, dukker først Xanders ansikt opp, som forventet. Men plutselig blir skjermen svart, og et øyeblikk dukker et annet ansikt opp, et kort øyeblikk, før skjermen igjen blir svart. Er dette en feil? Eller en dårlig spøk? Og det rare er, også dette ansiktet er en Cassia kjenner: Ky.
Cassia stilles så overfor mellom en rekke tilsynelatende umulige valg, og hun kastes ut i noe hun aldri hadde trodd kunne skje.
Matched er strengt tatt ikke en veldig orginal historie. Den samme storebror ser deg-tematikken kan man finne i flere tidligere science fiction-bøker, men det betyr ikke at denne på noen måte er mindre aktuell. I tro science fiction-ånd er også dette ei bok preget av samfunnskritikk. Vi lever i et samfunn hvor stadig mer registreres, og med det nye datalagringsdirektivet blir det på ingen måte bedre. På sett og vis kan Samfunnet i Matched virke skremmende, men jeg synes ikke det virker usansynlig. Man kan dog alltid håpe og tro det aldri vil gå riktig så langt…
Noe som ofte irriterer meg med oversatte bøkene er det jeg kaller «oversetterfeil». Det var heldigvis ikke så mange så langt jeg kunne observerte i denne boka. Generelt sett syntes jeg den var godt oversatt, språket var lett å lese, og sammen med historien hadde boka en skikkelig god driv.
Det eneste jeg synes er trist, er at boka er den første i en triologi. Ikke at jeg har noe imot å lese triologier, men andre bok er ikke engang kommet ut på engelsk enda! Den norske utgaven er sagt å komme ut våren 2012, selv håper jeg å få lest den på engelsk innen den tid…
Jeg er for tiden litt i lesevakuum. Med det mener jeg at jeg strever litt med å konsentrere meg når jeg leser. Istedet ser jeg en del film, og jeg må innrømme at det går mye i grøssere og science fiction. Blant filmene jeg har sett i det siste kan jeg nevne Snarveien og 2006-versjonen av the Omen. To veldig forskjellige grøsserfilmer.
Snarveien er en norsk film fra 2009 og regissert av Severin Eskeland. Filmen handler om kjæresteparet Lina og Martin, som reiser til Sverige for å handle alkohol til vennenes bryllup. De har emd seg langt over lovlig kvote, og tar derfor en gammel smuglervei gjennom Finnskogen. På veien kommer de plutselig til en politihindring, og får beskjed om at det har skjedd en ulykke lenger fram. De kan enten vente eller ta en annen vei gjennom skogen, forteller politimannen som stopper dem. De velger den gamle skogsveien, men plutselig skjer det en rekke rare hendelser. Så mange at de neppe kan være tilfeldige? Noen filmer alt de gjør, og Lina og Martin får ufrivillig hovedrollene i en film om deres kamp på liv og død. En kamp som bare kan ende på én måte, og som streames på nettet.
Denne historien er kanskje ikke veldig orginal, og den har helt klart sine svakheter. Noen løsninger syntes jeg ble vel enkle eller kjappe, men jeg synes allikevel den var ganske skummel. Det ekleste var kanskje at dette er noe som ikke er overnaturlig, men som gjerne kunne ha skjedd i virkeligheten.
The Omen, på den annen side, er full av det overnaturlige. Denne nyinnspillingen av orginalen fra 1976 kom ut i 2006 og er regissert av John Moore.
En prest i Vatikanet ser en komet, og tolker denne hendelsen, sammen med en rekke andre hendelser, dithen at det som står i Åpenbaringen nå er i ferd med å skje, og at dommedag er nær. Det er spådd at en Antikrist skal komme, og at denne innehar djevelens onde krefter.
Robert Thorn er en amerikansk diplomat, ateist og lykkelig gift med Kathryn. Utplassert i Italia får han og kona en sønn, men da han ankommer sykehuset får han beskjed om at deres sønn er død. En annen nyfødt gutt har ved fødselen mistet sin mor, kan presten på sykehuset fortelle, og overtaler Robert om å holde det hele hemmelig for sin kone, og late som om den nyfødte babyen er deres egen sønn. Robert og Kathryn kaller den lille Damien, og han blir oppdratt som om han var deres egen sønn. Når Damian fyller fem år begynner en hel rekke mystiske ting å skje, og Kathryn begynner å lure på om det er noe galt med Damien: Han skremmer henne.
Jeg har ikke sett orginalversjonen av denne filmen, så jeg kan ikke uttale meg om den. Denne versjonen syntes jeg var skikkelig skummel, og fikk meg til å fryse på ryggen. Skuespillerene gjør en god jobb, og filmen overbeviste nesten (men bare nesten) selv meg, som ikke tror på verken Gud eller Djevelen. Tommelen opp!
Med andre ord: Jeg digger et godt grøss! Hva med dere, liker dere at det grøsser nedover ryggen når dere ser film?
På Bok i P2 kl 15 i dag blir det sendt et temaprogram om boka Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams. Programmet er ved Ragnhild Laukholm Sandvik, og det blir også sendt søndag kl. 16.
Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å lese Isaac Asimovs SF-klassiker I, Robot, og lysten ble ikke mindre da jeg fikk den anbefalt av Eirik for en tid tilbake. Da jeg var i Bergen i romjula og hadde gått tom for lesestoff, ble det derfor naturlig å ta turen innom biblioteket, og etter å ha snust litt rundt i hyllene falt egentlig det enkle valget på denne boka.
Boka er strengt tatt en samling av flere historier, men i de fleste historiene treffer vi på de samme personene, og hovedpersonen kan vel strengt sagt sies å være Dr. Susan Calvin. Dr. Calvin er en sterk, intelligent kvinne, og noe så uvanlig som robopsykolog. Et sentralt tema i historiene er kunstig intelligens, og hvilke konsekvenser det kan ha hvis det skjer noe galt med robotene som innehar dette.
Flere av historiene er humoristiske, og boka er generelt svært godt skrevet. Den er relativt kort og lettskrevet, og jeg koste meg virkelig med det som skulle bli årets siste leste bok for meg.
The Omen, på den annen side, er full av det overnaturlige. Denne nyinnspillingen av orginalen fra 1976 kom ut i 2006 og er regissert av John Moore. 
Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å lese Isaac Asimovs SF-klassiker I, Robot, og lysten ble ikke mindre da jeg fikk den anbefalt av